Partiprogram

Innvandring - og asylpolitikken
Norges humanitære tradisjoner



REFORMENS STANDPUNKTER OG UTREDNINGER


Reformens humanitære målsettinger omfatter menneskelige krenkelser, naturkatastrofer, hungersnød, krigshandlinger, økonomisk sammenbrudd i et land, miljøkatastrofer og konflikter mellom de opprinnelige beboerne i sitt eget land.
Det er i dag en kjensgjerning at det føres en feil innvandringspolitikk som medfører for stor innvandring til Norge.
Vårt land har en liten befolkning med spredt utbredelse, som i forhold til antallet innvandrere gir merkbare virkninger på det norske samfunn.





LANDETS INTERNE MÅLSETTINGER FOR INNVANDRINGENS STØRRELSE MÅ AVPASSES OG SAMSVARE MED NORGES HUMANITÆRE TRADISJONER FOR HJELP I UTLANDET  
INNTAKET TIL NORGE MÅ TILPASSES LANDETS ETNISKE STØRRELSE OG GRESSE BEFOLKNINGSTETTHET OG DIFFERENSIERTE KULTURUTVIKLING



Alle etniske nasjonaliteter som oppholder seg i Norge på lovlig vis skal behandles som likverdige borgere i det norske samfunnet. Landets befolkning har en fordomsfri holdning til denne målsettingen, men det er allikevel nødvendig å føre en restriktiv innvandringspolitikk i Norge.

Det er en flyktnings rett å kunne opprettholde nære forbindelser til sitt eget land. Denne forutsetningen kan best oppfylles med flyktningens etablering i et nærliggende asylland hvor det finnes tilnærmet kultur, og kan lettere utøve arbeidet for tilbakekomst til eget hjemland.
Det er på mange måter hensiktsmessig at omkringliggende land som flyktningen først kommer til skal gjennomføre hjelpetiltak, iht. konvensjoner og FN traktater som bekrefter nabolandenes plikt til å hjelpe flyktningen eller asylanten. Vårt land må tilrettelegge og skape internasjonalt samarbeid som fremmer disse velbegrunnede forutsetninger og forpliktelser. Dette forholdet er reformen og partiets viktigste utgangspunkt for innvandringen til Norge, og må nyttiggjøres som et ideal for humanitær hjelp til mennesker i nød over hele verden.
Vårt lands humane holdninger og tradisjoner kan lett skades ved å gå bort fra et moderat standpunkt og en begrenset innvandring til Norge.

Norge er en ung kulturnasjon i Europa, og vi har vært i union med både Sverige og Danmark i mange hundre år.
Det er lett å forstå at den norske befolkning reagerer negativt på utenforliggende forhold tilført vårt land, og som på så kort tid gir en synlig og følbar  påvirkning mot vår egen kultur. Et relatert bilde til disse spørsmålene er å betrakte den sterke EU motstanden i Norge. Vårt lands korte kulturutvikling og utforming er spesiell og innehar derfor folkegrupper som ikke er "sosialisert", og kan ta til seg en så sterk påvirkning, og vi kan derfor ikke sammenligne oss for tilpassninger som gjennomføres i de sentrale og urbane områdene i Vest-Europa.

Norge strekker seg langt ut i det nordlige Atlanterhavet på den skandinaviske halvøy, og vårt folkelynne er særegent gjennom vår nære kontakt med naturen
. For et lite folk utgjør disse livsbetingelser faste holdepunkter for trygge oppvekstforhold og livsmiljøer i hverdagen. Slike livsmiljøer finnes det lite av i Europa og er helt spesiell for Norge, og utgjør i dag en viktig del av den norske kultur. Disse forholdene må med respekt for folkets oppfatninger vektlegges for hensyn til utformingen av vår innvandring-- og asylpolitikk. I tillegg står ofte de grunnleggende holdninger hos mange fremmede kulturer i et motsetningsforhold til de norske verdiene, som tilsier en meget begrenset og forsiktig innvandringspolitikk.

Vårt lands store rikdom gir rom for å hjelpe et større antall mennesker ute i verden enn i vårt eget land. Oppsparte kapitalverdier har vi nok av og kan derfor hjelpe flere flyktninger i utlandet enn det vil være mulig å gjøre i Norge.
Det er forsket mye på rasisme og hvorfor den oppstår i et lands befolkning. Den første forutsetning for at den skal slå ut i full blomst er at landets etniske befolkning føler seg mindreverdig og forskjellsbehandlet av egne myndigheter, relatert opp mot de fremmedkulturelle grupper i et land. Innvandringen og asylpolitikken bør derfor avpasses de norske verdier, kultur, befolkningsutbredelse og landets geografiske beliggenhet. Vår nasjonale politikk og den innsikt som råder der er fult ut klar over de nevnte forhold. Det yppes derfor til strid i landet ved på se bort fra folkemeningens holdninger, som allerede i dag har inntatt et negativt syn på innvandringspolitkkens størrelse. Det er dokumentert at 50.000 barn med sine mødre og 900.000 enslige i dagens samfunn har dårlig økonomi i Norge, og som hver dag anskueliggjør den hjelp som innvandrere får fra den norske stat.
Vårt lands fattigdom krenker i dag vår anseelse og renommé ute i verden, og spørsmålene om hvordan vi klarer de økonomiske forplikelser med innvandringen, vurdert opp mot landets fattigdom, vil ingen svare på. Et land skulle ikke ha lov å drive innvandring og asylhjelp før de har vist at de har fjernet sitt eget folks fattigdom. Landets politiske føringer bør derfor påvirkes til å forbedre levestandarden til de fattige og den utsatte delen av befolkningen i Norge, og gjøre krav om en sosial fordelingspolitikk, som et politiske virkemiddel for å skape økonomisk likestilling og verdighet hos hele befolkningen.

Den humanitære tanke for å hjelpe asyltrengende og flyktninger vil alltid være en riktig sak i nasjonal sammenheng, men dette må kunne gjøres uten å svekke den norske kultur og landets etniske befolkningsgrunnlag.
Den norske innvandring-- og asylpolitikken medfører en rekke problemstillinger internt i Norge, og som også er til skade for flyktningene og asylantene. Problemene er allerede såpass alvorlige at det tynger og preger folket på en måte som landet ikke er tjent med.
Den norske regjering må påvirkes til å ta utgangspunkt i humanitær hjelp til asyltrengende og flyktninger som er i Fridtjof Nansens ånd og tradisjoner i fra mellomkrigstiden. Norge har internasjonale, verdifulle humanitære tradisjoner som tilfredsstiller alle menneskerettighetene og er mer effektiv enn nåværende innvandring-- og asylpolitikk i Norge.
Ordningen med "Nansenpassene" som ble benyttet i mellomkrigstiden bør få sin renessanse i moderne form. Passene var et identitetskort som tilsvarte et gyldig flyktningpass for landsforviste mennesker, og som også i dag kan benyttes i "moderne form" over hele verden.
Vi trenger en global flyktningløsning for alle folkeslag med internasjonal rett til å påberope seg vern gjennom menneskerettighetene, for hvilke land som har forpliktet seg til omsorg for det enkelte menneske når det kommer i en flyktningsituasjon.
Passene må stadfeste rettighetene fra det internasjonale samfunn og oppfylle alle humanitære behov ved konflikter og katastrofer i et land. Dette vil være spesielt til nytte hvor makthaverne i et land ønsker å fjerne en gruppe i befolkningen, slik at frie veier åpnes gjennom Nansenpassenes internasjonale ordninger. Norge har god anseelse i internasjonal sammenheng og har de beste forutsetninger og å få i stand en slik ordning, innført av FN.
Ordningens prinsipielle standpunkt er at nabolandene til flyktningens nasjonalstat skal forplikte seg til gjensidige og bilaterale avtaler for å sikre borgerne i kriser og nødssituasjoner. For vårt eget land vil dette si at Norge får ansvaret for å ta imot flyktninger i fra de skandinaviske landene, inklusive Island, Færøyene og en del av Russland. Flyktningansvaret må da være gjensidig for disse landene og bundet med gjensidige avtaler mellom landene.
Det er en human menneskeplikt og en idealistisk målsetting for Norge å innføre en slik asylpolitikk for hele verdens befolkning.  Alle mennesker må fra sin ungdom av få tilkjent formell og internasjonal flyktningstatus i sitt eget hjemland. Passenes flyktningstatus må omfatte internasjonale rettigheter og dokumenterbar identitet i henhold til ordningens konvensjoner, og som er godkjent av FN.



FRIDTJOF NANSENS INTERNASJONALE FLYKTNINGARBEID FOR FOLK I NØD

NANSENPASSENE ET TIDLØST VERKTØY FOR VERDENSSAMFUNNET OG EN HUMANITÆR ORDNING TIL HJELP FOR FLYKTNINGER OG ASYLANTER


FLYKTNINGREFORMENS STANDPUNKTER -- INSPIRERT AV FRIDJOFT NANSENS INTERNASJONALE ARBEID I FRA MELLOMKRIGSTIDENS EUROPA



* Norge må videreføre tradisjonene i fra Fridtjof Nansens internasjonale flyktningpolitikk i fra mellomkrigstiden.

* Norges interne bruk av innsatsfaktorer for varig opphold i Norge må reduseres og relateres mot ønsket og økt bruk av eksterne og internasjonale innsatsfaktorer for humanitær hjelp til flyktninger i utlandet.

* Nåværende asyl og flyktningpolitikk må endres for å verne
landets kultur og folkets opprinnelige særpreg, og samtidig utvide Norges humanitære arbeid i utlandet.

* Norske myndigheter må fremforhandle internasjonale avtaler med alle land i verden for økonomiske og juridiske forpliktelser som beskytter flyktninger, og som oppfyller kravene til humanitær hjelp fra verdenssamfunnet.

* Målsettingen for humanitær hjelp er å oppnå hurtig og effektiv beskyttelse for den rammede med omsorg fra de omkringliggende land som innehar beslektet kultur, språk, etnisk tilhørighet og med kort flyktningavstand til sitt eget hjemland.

* Flyktningreformens hovedmålsetting er å gi flyktningen muligheter for tilbakekomst og kontakt med sitt hjemland fra de nære områdene. Alle økonomiske forpliktelser som de enkelte land vil få for sitt humanitære arbeid skal tilhøre hele verdenssamfunnet og være fordelt mellom nasjonene. Dette må stadfestes som et folkerettslig fundament, som menneskehetens største forpliktelse, og søkes godkjent gjennom internasjonale konvensjoner, gjensidige avtaler mellom landene, og bearbeides i FNs organer.





INTEGRERING AV FREMMEDKULTURELLE OG ETNISKE MINORITETER I NORGE



Norges innvandringspolitikk må redusere bruken av asylmottak og la asylanter og flyktninger få lov å bo hos befolkningen, eller leie eget hus, mot at staten påskjønner dette med økonomiske ytelser.
Norge er forpliktet til å oppfylle menneskerettighetenes fulle forpliktelser med human omsorg for flytningene i hverdagen.
Med denne målsettingen må folkets ressurser, avpasses og prioriteres mot innvandringens størrelse.
Landets innvandringspolitikk må endres og det må innføres et anstendig innvandringssystem som er nasjonens grensesetting verdig, og med dette legge til rette for at befolkningen får bestemme sin egen, lokale innvandringspolitikk i sine leveområder.

Å være atskilt i samfunnet gjennom isolasjon i asylmottak uten å sette seg inn i landets språk, kultur og samfunnets virkemåte, medfører at asylantene ikke betrakter sitt "nye hjem" som et land med likeverdige holdninger for alle. Asylantene blir på denne måten fratatt mulighetene for tilpassinger til samfunnet, og som kan føre til traumer og konflikter.
Innvandrere og asylanter må på samme måte som den norske befolkning søke ut i det frie boligmarked og få lov å finne seg til rette i det norske samfunnsliv. Nåværende ordning med asylmottak medfører begrensninger i tilbudet av arbeid, som uvilkårlig vil sette asylanten inn i en umenneskelig kontekst i sitt nye hjemland Respekten og brorskapsånden iht. menneskerettighetene er vanskelig å finne ved å internere mennesker i asylmottak, forlegninger og senere i trange boområder på landet eller i byene.
Det er derfor på sviktende grunnlang at staten tilbyr kommunene økonomiske kompensasjoner som motytelse for å ta i mot asylanter og internere dem i asylmottak rundt omkring i landet. Fremgangsmåten som staten benytter kan nesten virke som "underbetalte bestikkelser" for å løse kommunenes økonomiske behov, bare for umiddelbart å få opprettet asylmottak for flyktninger. Med denne fremfangsmåten avsløres myndighetenes egentlige holdninger til flyktningarbeidet.  Det er ikke verdig en nasjons styringer og ta i bruk beordringsplikt for opprettelse av asylmottak i alle landets kommuner. Alle menneskelige hensyn må ivaretaes og ikke tildekke asylantens menneskerett til frihet og utfoldelse i lokalsamfunnene. Å det bør være forbudt for kommunene å tenke og fremme budsjetthensyn i denne sammenhengen.

Kommunale avgjørelser med folkeavtemming som demokratisk myndighet finnes ikke i Norge, men burde innføres for å få frem folkemeningens vilje og makt i kommunene, spesielt hva angår asyl og inn vandrings tilrettelegginger.

Den økonomiske støtte som kommunene mottar for asylantene må endres og beregnes på en korrekt måte i samsvar med økte og kommende merkostnader og utbyggingsoppgaver i lokalsamfunnene. Dette forholdet må staten rette opp med nye forskrifter, for å skape en human og folkerettslig omsorg for de som kommer til landet og kommunene.
Økt folketall medfører utbyggingsoppgaver for lokalsamfunnene og for alle byene i Norge. Kostnadene med inkludering, arbeidstilvenning, og ordinære boenheter må beregnes som nødvendige tilleggsytelser fra staten til kommunene.
Dette er også altomfattende nødvendig for kommunenes økonomi, og for å avlaste langsiktige investeringer og driftskostnader i kommunene.
På en anstendig måte bør alle menneskerettigheter oppfylles for de nødlidende som kommer til landet. På en korrekt måte bør kommunene selv få regne ut de reelle og økonomiske merkostnader og gjøre krav om nødvendige kompensasjoner, i samsvar med selektive forutsetninger og erfaringer for sitt humanitære arbeid i de enkelte kommuner. Kommunene må gjennom nærdemokratiets politikk avgjøre i hvilken grad de vil motta flyktninger og asylanter.
Med autoritær, totalitær makt og fravær av lokaldemokratisk medbestemmelse gir staten i dag ordre til kommunene om å motta flyktninger uten hensyn til flyktningpolitikkens økonomiske ringvirkninger og langsiktige behov som flyktningene har krav på. Lokalbefolkningens meninger er i dag ikke etterspurt eller verdsatt, selv om store deler av befolkningen har konstruktive løsningsforslag å bidra med.

Politikken må endres i favør av lokaldemokratiske avgjørelser for å unngå norsk etnisk motstand og rasisme mot hele den norske innvandringspolitikken. Norge som uavhengig nasjon må først tenke på landets kulturforpliktelser for de kommende generasjoner, og ikke føre en feilslått humanisme med for stor innvandring som vil undergrave vår kultur og etniske opphav.
Myndighetene bør lytte til folkets meninger om innvandringens størrelse. Det er dette fraværet av respekt i vårt demokrati som folket stiller spørsmål ved, og som bør være en del av lokaldemokratiets påvirkninger i så nære politiske forhold, men som ikke vektlegges på grunn av internasjonale avtaler og forpliktelser som staten har bundet seg til.

Det internasjonale samfunn er stort og Norges unge etablering som nasjon må kreve lokaldemokratiets førsterett til selvbestemt samfunnsutvikling i sine leveområder. For å få dette best til må landet som nasjon innføre 5 autonome landsdelsforvaltninger for hele Norge, og på denne måten å la folket få styre over det som vedrører dem i hverdagen.
Innvandringspolitikken i Norge kan direkte betegnes som sektorstyrt, sentralisert og udemokratisk forvaltning og denne styreform må vårt fremtidige samfunn avskjære med alle midler, for å unngå totalitære tilsnitt mitt opp i vårt demokrati.
Landets sentraliserte og urbane styresett i Oslo må ikke få lov å fortsette sine diktater over folk og land, uten folks medvirkning i hverdagen.
Først hadde vi struktureringen i fiskeriene som desillusjonerte hele folkets tankegang. Deretter må nordområdene gjennomgå oljeutvinningens kramper og folkets undertrykkelse er påviselig i alle disse sammenhenger.
Hvor lang tid er det til kommunenes tvangssammenslutninger skal gjennomføres!
Uten indre selvstyre i våre regioner vil Norge og vårt demokrati forfalle og våre tradisjoner vil forsvinne. (Henviser til landsdelsreformens partistandpunkt i programmet).


Trykk her for å gå tilbake.