Partiprogram

Direkte skatt på lønn, pensjoner og trygder må opphøre - og utgå som skattebærere for samfunnet
Innføring av forbruksbeskatning må innføres som nytt skattesystem i Norge


Selvangivelsens skatt på lønn, pensjoner og trygder må opphøre. Nåværende innkrevingsmetode for skatt må omgjøres til forbruksbeskatning og selvangivelsessystemet må utgå til fordel for skatteinntekter innkrevd som avgifter, dvs.en produktskatt på varer og tjenester i samfunnet - betegnet som forbruksbeskatning. Tidligere skatt fra lønn, pensjoner og trygder blir da en del av prisen på varer og tjenester. Folket må ikke straffes med skattemessige reduksjoner på lønnet arbeid, samtidig som de utfører landets viktigste oppgave. Hele folket må medvirke til denne viktige oppgaven for samfunnet, og et ensidig skatteslaveri mot den gruppen som arbeider blir fjernet. I et sosialt, kapitalistisk fordeling-- og forbrukssamfunn innehar alle borgere kjøpekraft og må derfor likestilles med samme skattesystem, for innkreving av skattene til samfunnet. Og på denne måten fastsettes et viktig politisk prinsipp for at det er forbruket av våre ressurser som skal skattelegges, og at dette vil tjene miljø -- og ressursmessige hensyn for vårt fremtidige samfunn med knappe ressurser. Dette vil medvirke til likestilling, verdighet for hele folket og gi våre myndigheter muligheten til å regulere prisene i forhold til ønsket forbruk. Det nye skattesystemet vil også fjerne alle nullskatteytere, og de som ytnytter skattelovene maksimalt i den hensikt å unngå beskatning.
Innførigen betinger økte økonomiske sattser for en rekke trygdeordninger, for de som har så lave inntekter at de ikke betaler skatt med dagens skattesytem.




PRODUKTBESKATNING PÅ VARER OG TJENESTER SOM NY SKATTEORDNING I NORGE -- BETEGNET SOM FORBRUKSBESKATNING


Den progressive beskatningen på lønnsinntektene hemmer og reduserer arbeidsinnsatsen i samfunnet, og må derfor avvikles og utgå som skattesystem. Hele folket må likestilles i skattepolitikken for å skape et likeverdig samfunn som ikke forskjellsbehandler folk og som unngår stigmatiserte krenkelser mot de lave og høye inntektsklasser.
Nåværende skattesystem i selvangivelsen utgjør i dag et uverdig fordelingssystem for samfunnet, og er årsaken til at vi har behov for et helt nytt, og sosialt fordelingssystem i Norge.
Et progressivt skattesystem i selvangivelsen kan aldri erstatte behovet for en sosial og rettferdig fordelingspolitikk i samfunnet. Vi ser klart i brukerveiledingen til selvangivelsen med alle sosiale fradragposter og den progressive beskatningen, at det gjøres et fånyttes forsøk på en sosial fordelingsordning.
Progresjonsbeskatningens økninger på lønnstrinnene innebærer diskriminering av folkets arbeidsinnsatts og forskjellsbehandler folk.
Skattesystemets økte progresjon på lønn og pensjoner utgjør i dag et umoderne fordelingssystem som deler folket i to grupper. Det krenker de som rettvis skulle tjene godt, og vedhefter de svake grupper unødvendig med et skattesystem som de ikke burde ha befatning med.
Hvorfor skal høye lønnsgrupper behandles forskjellig ved bruk av økte skatteprosenter for sine inntekter? Det tradisjonelle svaret er at beskatningen skal ha en sosial profil, slik at de som tjener mye skal betale mer gjennom en høy skatteprosent, og de som tjener lite skal betale mindre gjennom en lavere skatteprosent.
Dersom et samfunn er svært fattig så er denne metoden for skatteinnkrevning fornuftig, men med vår høye levestandard og rikdom i landet er dette helt urimelig. Dagens progressive skattesystem medfører reduksjon i individets lyst til å arbeide mer enn høyst nødvendig på grunn av den høye skattebelastningen. Virkningen reduserer derfor utført arbeidsmengde i samfunnet og som følge avkortes levestandarden for de ansatte. Den samme negative virkning skjer da parallelt for næringslivets produksjon, og samfunnets inntjening reduseres da med virkningene av avkortet arbeidsinnsats og lavere inntjening for næringslivet.

Vårt lands styringer innehar en rekke virkemiddel for å skape et utmerket sosialt fordelingssystem uten å redusere lysten til å arbeide og samtidig stigmatisere folkegruppene i et motsetningsforhold til hverandre.
Hvorfor skal samfunnet belaste den mest produktive delen av arbeidskraften med økt skattebelastning, samtidig som vi vet at dette ikke har noen virkninger for et sosialt fordelingssystem. Det burde være motsatt. Den som arbeider mye burde belønnes med relativt lite skatt for sin "ekstra innsatts". Det foreligger estimater og beregninger for at landets nasjonalproduktet er redusert med 25 % på grunn av progresjonsbeskatningens negative effekter, som følge av redusert arbeidsmengde og med tapt produksjonsverdi for samfunnet.

Med forbruksbeskatning, dvs. pålagt produktbeskatning på varer og tjenester, og dermed lik beskatning for alle medlemmer i samfunnet, så vil denne metode for beskatning skape et likeverdig skattesystem med sosial profil, fordi høy lønn medfører høyere forbruk av varer og tjenester og dermed økt innbetaling av produktskatt fra dem som tjener godt. Denne forskjellen i beskatningen utgjør nok differensiering i skattebelastningen for de forskjellige inntektsgrupper, og som vil etterkomme en sosial og moralsk skatteprofil. Det vi si at samfunnets innkreving av skatt, godtar en proporsjonal eller flat skattebelastning, i stedet for en progressiv skattebelastning.
Alle er enige om å beholde forskjellene i lønningenes størrelse gjennom tariffer, utdannelse, ansiennitet og etterspørselen i det frie markedssystem med flere. Disse forskjeller utgjør et sterkt motiveringssystem og er varig ønsket i samfunnet som nyttige premieringer, men de taper alle sin verdi og blir forringet og utlignet med dagens progressive skattesystem. På grunn av progresjonsbeskatningen kan den som har mer ansiennitet og høyere lønn enn en annen person i samme jobb med mindre ansiennitet få utbetalt nesten samme nettolønn.

Samfunnet er lite tjent med et skattesystem som innskrenker fordelene med ansiennitet, lønnsklassene, tariffavtaler, utdannelse og andre viktige premieringer i vårt samfunn. Samfunnets interesseorganisasjoner arbeider målrettet hver dag for å opprettholde disse som tjenelige ordninger for samfunnet. Den progressive beskatningen er derfor ødeleggende for samfunnet, og skaper i tillegg motsetningsforhold i befolkningen.
Høye lønninger i næringslivet blir satt enda høyere på grunn av den høye progresjonsbeskatningen for å oppnå en nettolønn som er vanlig for den markedslønn som stillingen egentlig har. Dette medfører "feilutslag" på de egentlige kostnader som et produkt skal ha, og dermed også feil prissetting på produkter og tjenester til forbrukerne. For næringslivet og forbrukerne er det viktig å forholde seg til et korrekt kostnadsnivå på varer og tjenester.
Det er meget uheldig for samfunnet at "skattesystemet påvirker lønnsnivåenes størrelse". Det foreligger derfor flere samfunnsnyttige grunner for at den progressive beskatningen må utgå, og at samfunnet innfører forbruksbeskatning, eller produktbeskatning på varer og tjenester.

Det er alltid bedriftsøkonomisk riktig og benytte innsatsfaktorer som gir lavest kostnader i våre bedrifter og produktkalkyler. Vårt markedsøkonomiske system tilsikter i en hver sammenheng å redusere lønnskostnadene i alle virksomheter, noe som fører til bruk av alternative innsatsfaktorer som erstatter arbeidskraften. Lønnskostnadens størrelse er derfor avgjørende viktig for valget mellom bruk av menneskelig arbeidskraft eller som alternativ, maskiner og tekniske innrettninger. Selv om lønningene og skattene i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, så påvirkes lønnsnivåets høyde betraktelig ved skattens pålagte tvangstrekk i lønnssystemene. Alternative kostnadsløsninger i bedriftene utkonkurrerer derfor arbeidskraften og fremskynder permitteringer og oppsigelser i et raskere tempo i samfunnet enn nødvendig, og som i mange tilfeller er helt unødvendig.

Samfunnet må innrettes mot innsikt for å bevare arbeidskraften og ikke med alle midler fjerne den. Det er derfor riktig å flytte beskatningen fra lønnsinntektene og heller innkreve statens skatteinntekter gjennom produktskatt på varer og tjenester i samfunnet, dvs. som forbruksbeskatning.
Det er å bemerke at samfunnet kontinuerlig arbeider med tiltak for å skape og bevare arbeidsplassene, noe som staten bruker store økonomiske midler til, og vårt nåværende skattesystem står derfor i et direkte motsetningsforhold til denne målsettingen. Det vil si at staten ødsler med samfunnets midler.
Det er derfor flere viktige nasjonaløkonomiske grunner til ikke å benytte lønnen som skattebærer. Progresjonsbeskatningen medfører forhøyede lønnsnivåer som arbeider mot målsettingen for å skape arbeidsplasser og holde sysselsettingen stabil.
All beskatning i samfunnet bør derfor belastes samfunnets forbruk av varer og tjenester, dette vil øke verdiskapningen for landets bedrifts- og nasjonaløkonomi og høyne velferdsnivået for hele folket. Vi kan da med verdighet forbedre vårt sosiale fordelingssystem for de utsatte grupper, men da gjennom fordeling av produktskattene, som er blitt en del av statens skatteinntekter.
Forbruksbeskatningen, eller produktbeskatningens fordeler kan med stor tjenlighet benyttes til hensiktsmessig differensiering av avgiftsbelastningens størrelse for de forskjellige målsettinger mot ønsket forbruk av varer og tjenester i samfunnet. Vi vet alle at dette behovet ligger i tiden for nye utfordringer med miljøet, helse, og en rekke andre forhold hvor tjenlige prisstyringer er ønsket som virkemiddel for samfunnets målsettinger. Dette forholdet kan vi ikke nyttiggjøre med vår lønnsbeskatning i dag, tvert om, den ødelegger mye mer enn det gjør gagn for samfunnet.

Med den store rikdommen som landet har, så må vår feilslåtte "sosiallovgivning" i selvangivelsen og den samfunnsskadelige progresjonsbeskatningen med sin stagnasjon i tiltakslyst avvikles og utgå. Folket må få lov å tjene penger på en rettferdig måte og premieringsfaktorer som ansiennitet, lønnsgrupper, utdannelse, tilbud, etterspørsel, tarifflønn osv. må ha sin rett til å skape effekter og gi økte inntekter. Dette vil øke tilbudet av arbeidsinnsatsen i samfunnet, og gi en klar gevinst og økning av brutto nasjonalprodukt, samt beholde arbeidsplassene med økt velferd for folket.

Skatteinnkrevningen må overføres til næringslivet. Arbeidstakerne og pensjonister må slippe ansvaret med skattene, og dermed utgår lønnsbeskatningen i selvangivelsen. Med fullverdige hensyn betinger dette at sosialmedisinske og sosiale krav og fordeler som er innebygd i selvangivelsens forskrifter overføres til rikstrygdeverkets ordninger.
Forbruksbeskatningen eller produktbeskatningen i samfunnet vil virke på samme måte som MVA ordningen med innkalkulerte avgifter på varer og tjenester som er lik for alle borgere. Med produktskatt som nytt skattesystem vil arbeideren eller pensjonisten få utbetalt en lønn/pensjon som ikke betegnes som nettolønn eller bruttolønn, eller netto og brutto pensjon. Den har ikke noe med skattesystemet å gjøre, og slike betegnelser vil utgå.
Med dagens skattesystem må arbeideren betale skatten to ganger. Først når den blir trukket i lønnen hos arbeidsgiveren, og senere når det handles varer og tjenester hvor både skatt og nettolønn er innkalkulert som kostnad i vareprisene.
Merverdiavgiften (MVA) er en skatt som forbrukerne betaler når vi kjøper varer og tjenester. Den utgjør en indirekte og flat avgiftsbeskatning som vanlige folk ikke har befatning med, og hvor selvangivelse er unødvendig. Dette er en ryddig innkrevningsform for skatt. Næringslivet ordner opp i dette systemet helt uavhengig av lønnstakere og pensjonister. På samme måte må det nye skattesystemet virke, som vil gi staten en rekke nye politiske virkemidler ved å belaste produktskattene der det er mest tjenlig for samfunnet. Ved å øke eller senke satsene påvirkes samfunnet til nyttige reguleringer der produktskatten har størst nytteverdi og tjenlige hensikter for folk og land. Nåværende skattesystem fremmer ingen utvidede målsettinger for samfunnet, heller tvert imot, det forskjellbehandler folk og er grunnlag for gal kostnadssetting på varer og tjenester, og reduserer i tillegg sysselsettingen og landets levestandard, med påfølgende redusert nasjonalprodukt.

Fradrag for renteutgifter blir et ukjent begrep med forbruksbeskatningen, "da borgerne ikke har skatt på lønn eller pensjon", og vil derfor ikke føle noe tap eller gevinst pga. den nye skatteordningen. Pensjonspoengberegninger er ikke avhengig av selvangivelsen, men som må ha sitt eget system og rutiner uavhengig av selvangivelsen, eller være en del av den selvangivelsen som er igjen og ikke er berørt etter innføringen av produktskatten.
Næringsbeskatningen berøres ikke av denne reformen.

Et samfunn uten lønnsbeskatning i selvangivelsen vil skape store motivasjonseffekter for å tilegne seg mer arbeid og inntjening fra befolkningen som vil gi merkbare økninger i vår nasjonale verdiskapning. Premieringer som ansiennitet og utdannelse vil bli høyere verdsatt uten ødeleggende virkninger fra et umoderne og foreldet skattesystem. Forbruksbeskatningen, produktbeskatningen innbærer likestilling av folket og vil skape likhet for loven for alle borgere. Hver enkelt borger kan selv bestemme sin egen beskatning (produktskatt) ut fra sitt eget valg og forbruk av varer og tjenester i samfunnet.  


Selv om forbruksbeskatning i samfunnet har mange gunstige fordeler vil den ikke fjerne fattigdommen i samfunnet. For å fjerne den må staten innføre en minsteøkonomisk levestandard som gir folket sosial og økonomisk verdighet til å kjøpe nødvendige varer og tjenester, som et kjennetegn på en storslått nasjon og et høyt utviklet kulturfolk. "Velferdsloven for siviløkonomisk levestandard" må innføres til nytte for hele folket, og innvilges av det landet som deler ut nobels fredspriser, og som er anerkjent over hele verden for det mest humane og fredselskende folk.

Skattelovgivningens mislykkede fordelingspolitikk gjennom progresjonsbeskatningen i selvangivelsen må fjernes, og dette må gjøres samtidig med innføringen av "Velferdsloven for siviløkonomisk levestandard" som er utredet som egen reform fra partiet "Folkets Rettigheter".


En hver trygdet eller pensjonist skal med verdighet kunne betale for sine velferdsbehov, dette inklusive skatter og avgifter på varer og tjenester i samfunnet. Den sosiale argumentasjon for progresjonsbeskatningens nytte for samfunnet er i dag en foreldet og umoderne form for sosialisme. Selv ikke en regjering må tillates å benytte sosiale grunner som argumentasjon for å krenke befolkningen med en uverdig lønnsbeskatning i samfunnet.
Alle sosiale begrunnelser for progresjonsbeskatningens nytte kan vi legge bort en gang for alle og innse at fattigdomsbekjempelsen og sosial fordeling må finne andre løsninger.
Argumentasjonen for at nåværende skattesystem må opprettholdes for å tilføre folket sosial rettferdighet er politisk agitasjon som i dag ikke holder mål.  Beregninger viser at det koster like mye å opprettholde nåværende skattesystem som det klarer å kreve inn i skatt og i tillegg reduserer det landets verdiskapning.
Lønnsbeskatningen i selvangivelsen bør avvikles til nytte og tjenlighet for hele samfunnet, til glede for den enkelte borger, og med en rettferdig innføring av forbruksbeskatning, dvs. produktbeskatning for samfunnet.


Trykk her for å gå tilbake.