Partiprogram


Funksjonsnøytral lønnslikestilling i ansettelsesforhold
Statlig kompensasjonsfond for redusert arbeidseffekt



Markedsøkonomiens krav til lønnsomhet og rasjonalitet, strengere krav til god helse, lavere pensjonsalder, bedriftenes reduksjon av arbeidskraft, krav til høyere utdannelse og industrisamfunnets økte kompleksitet er noen av årsakene til at deler av folket ikke fyller vilkårene til fullverdig og lønnet arbeid i næringslivet og samfunnet.
Ingen har rett til å anklage samfunnet for at vi frem til i dag har benyttet slike parametere i vår bedømming av økt velstand og lønnsomhet, og de nevnte årsaker har over lang tid tjent velstandssamfunnets fremvekst. Det er allikevel å fastslå at denne utviklingen i dag, ikke har samme nytte for samfunnets borgere, slik som vi ønsker med høy sysselsetting, god psykososial helsetilstand for individet, og verdige lønnsutbetalinger med nødvendig kjøpekraft.
En alt for stor del av befolkningen er utelukket fra arbeidslivet og med påfølgende økonomiske og sosiale belastninger som forsterkes med lave trygdeutbetalinger, økt alder for individet og mindreverdige støtteordninger i samfunnet.
Disse forholdene har virkninger for mange hundre tusen borgere i Norge, som ikke fyller kravene til ordinær sysselsetting og lønn. "Folkets Rettigheter" har programfestet og vil arbeide for innføring av ordningen med "funksjonsnøytral lønnslikestilling" for alle borgere med varige men, lyter og skader og øvrige funksjonstap som er godkjent av vårt helsesystem. En borger som arbeidstaker skal tilkjennes offentlig og økonomisk kompensasjon for sin reduserte og arbeidsmessige funksjonsevne, og i tillegg skal et fast alderstillegg, fra ca. 40 års alderen, innarbeides i regelverket som grunnlag for kompensert lønnstilskudd fra staten. Begge ytelsene skal overføres til arbeidsgiver, og som vil medføre utbetaling av fullverdig, likestilt funksjonsnøytral lønn til borgeren. Lovens ordning skal omfatte alle norske borgere og gjelde for alle yrkesgrupper, og også for dem som er etablerte arbeidstakere og som fyller lovens betingelser.
Lovetableringen for "funksjonsnøytral lønnslikestilling" er kjønnsnøytral og skal medvirke til funksjon-- og arbeidsmessig likestilling for alle norske borgere. Ordningens virkninger vil av disse grunner innhente differanser hos begge kjønn og også innbyrdes mellom kjønnene, og utligne dem. Dersom uføregraden er varig så må også den statlige kompensasjonsytelse være det, og ytelsens økonomiske nivå skal sette arbeidstakeren i hundre prosent lønnslikestilling med sin yrkesgruppe. Den statlige kompensasjonsordning til næringslivet og arbeidstakeren, skal økonomisk utligne alle arbeidsmessige funksjonsreduksjoner i ansettelsesforhold og likestille den arbeidsmessige ytelse som om borgeren er i en alder med maksimal yteevne og er 100 % funksjonsfrisk.



Funksjonsnøytral lønnslikestilling i lønns og ansettelsesforhold skal sikre alle borgere med nedsatt arbeidsevne fullverdige lønnsutbetalinger



På nasjonalt plan må det innføres en lovfestet kompensasjonsordning for nedsatt arbeidseffekt, slik at alle arbeidsmessige funksjonsreduksjoner vil gjøre arbeidstakeren attraktiv i sin stilling og dermed godtatt i arbeidslivet. Det er bare med økonomiske virkemiddel at funksjonshemmede kan oppnå likestilling i lønns- og ansettelsesforhold, og dermed oppnå sosial og økonomisk verdighet i samfunnet. Uføregraden som i dag fastsattes av legene må også omfatte en fastsatt og funksjonsnøytral kompensasjonsgrad for nedsatt arbeidseffekt per tidsenhet hos den funksjonshemmede.
En hver trygdet person bør kunne ta seg tilpasset arbeid i den grad som de selv mener å klare, og samtidig å øke sin totale inntekt uten å tape innvilget uførepensjon, og samtidig være innvilget økonomisk effektivitetskompensasjon med ordningen for funksjonsnøytral lønnslikestilling. Med dagens lave uførepensjoner bør det lovfestes en skattefri og total inntektsgrense for samlet arbeidsinntekt og uførepensjon tilsvarende en årsinntekt på kr. 250.000,-.  
Kompensasjonsordningen for økt alder, arbeidsmessig funksjonsreduksjon og effektivitetstap vil utgjøre et sosialmedisinsk og psykososialt tiltak for å høyne folkets integritet, inkludering og verdighet i samfunnet, som er ensbetydende med å fjerne svakhetene i vårt industrialiserte markedssystem.
Staten, rikstrygdeverket, og arbeidstakerorganisasjonene med næringslivets organisasjoner må innføre en varig finansieringsordning som dekker kompensasjonsordningens utbetalinger til næringslivets bedrifter, og som medfører likestilt og funksjonsnøytral lønn for alle som ønsker og vil arbeide i samfunnet.  

Kompensasjonsordningen for nedsatt arbeidseffekt vil medvirke til likestilling mellom kjønnene og også innbyrdes for kjønnene. Ordningen blir kjønnsnøytral og arbeidsmessig funksjonsnøytral med virkninger som tilfredsstiller den høyeste form for likestilling som et moderne samfunn med statsvitenskapelig innsikt kan frembringe.
Alle lyter og varige skader, samt mer alvorlig uførhet må fastsettes med en medisinsk kompensasjonsgrad for nedsatt arbeidseffekt.
En skjønnsmessig og medisinsk vurdering for gjennomsnittlig og normal arbeidsmengde per tidsenhet må være legenes utgangspunkt for å fastsette kompensasjonsgradens nivå.
Dersom redusert arbeidseffekt pr. tidsenhet blir fastsatt til 20 %, så vil kompensasjonsgraden bli satt til 20 for hele arbeidstiden. Den økonomiske kompensasjonsstørrelse vil i arbeidsforløpet bli overført fra staten til arbeidsgiver som kompensasjon for tapt arbeidseffekt, økt alderstillegg, og for å opprettholde full lønnsutbetaling til arbeidstakeren.
Dersom uføregraden for en borger er 100 % så vil også kompensasjonsgraden bli satt høyt, og vil utgjøre en klar motivasjonsvirkning for styrket arbeidsinnsatts i samfunnet. Ordningen vil medføre likestilt inkludering mellom den friske og syke del av befolkningen.
En person som er 40 % ufør kan normalt ikke arbeide 100 % effektivt i 60 % stilling, noe som dessverre trygde og pensjonssystemene normalt forutsetter i dag. Derfor er kompensasjonsgraden for nedsatt arbeidseffekt nyskapende, og ordningens tilbud til den funksjonshemmede og næringslivet må være av varig karakter i arbeidsforholdet.  
Det prinsipielle utgangspunkt for funksjonsnøytral likestilling i lønns- og ansettelsesforhold er at borgeren skal beholde sin lønnutbetaling som om vedkommende er 100 % effektiv i sin stilling, og ordningens legitimitet, lovsatt varighet og integritet, må skape troverdighet til ordningen.
Nasjonaløkonomisk vil ordningen tjene samfunnet fordi nasjonalproduktet vil øke, selv med utbetalinger for kompensasjonsordningens kostnader.
Bedriftsøkonomisk vil ordningen ikke utgjøre noen forskjell for næringslivet, da den økonomiske kompensasjon tilsvarer redusert arbeidseffekt hos den funksjonshemmede og vil derfor ikke påvirke lønnsomhetsgraden i bedriftene.
Sysselsettingens størrelse mellom den funksjonsfriske og funksjonshemmede del av befolkningen vil relativt endres i favør av de funksjonshemmede, noe som er ønsket og vil skape sosialøkonomisk og funksjonsnøytral likestilling for næringslivets ansatte.

Alle bedrifter og organisasjoner i samfunnet forfekter ypperligheten av fri konkurranse, men arbeider samtidig for å oppnå monopolstilling for sitt fagområde eller for sine målsettinger. Dette viser at en hver form for sosiale og likeverdige hensyn i arbeidslivet ikke vil bli ivaretatt av næringslivet uten økonomiske motytelser for de tiltak som er nødvendig for de ansatte.
Det er viktig å erkjenne denne inkonsekvens eller paradokset i vårt moderne samfunn, og dermed sette i verk tiltak som samfunnet har behov for og kan være tjent med. De utsatte grupper trenger et nytt og nyttig incitament til å komme i betraktning og bli attraktiv i ansettelsesforhold og dermed bli tilført likestilling og verdighet med den øvrige befolkning.
Vårt fremtidige samfunn må satse på livskvaliteter og livsverdier, og samfunnets organisasjoner må tilbakeføre gruppene som ikke er verdsatt som likeverdige og fullverdige arbeidere. En borgers funksjonshemning må arbeidsmessig elimineres gjennom økonomisk likestilling, og gjennom vårt betalingssystem med penger er dette fult mulig å få til.
Den industrielle revolusjon startet i England mitt på 1800 tallet, og overflødig arbeidiskraft har kontinuerlig blitt absorbert inn i ny næringsutvikling frem til i dag. Denne utviklingen vil fortsette, men med redusert og avtakende progresjon.
Kravene til utdannelse og god helse samt næringslivets bruk av høyteknologisk utstyr fører i økende grad til arbeidsløshet og manglende sysselsetting. Markedsøkonomiens lover for tilbud og etterspørsel må derfor gi tapt, og kan ikke tjene dagens industrialiserte utviklingsnivå. Vårt markedsøkonomiske system vil for første gang i industrisamfunnets utvikling, ikke "absorbere overflødig arbeidskraft" inn i ny næringsutvikling.
Våre verdinormer må revurderes, og vi må stille spørsmålet om vi er fornøyd med at "4000 mennesker" styrer hele den norske produksjon av varer og tjenester eller om samfunnets mål skal være å sysselsette befolkningen med arbeid og livsverdier på en likestilt måte. Alle friske og funksjonshemmede borgere innenfor sine profesjoner må tilføres likverdig arbeidsstatus, om nødvendig med en kompensasjonsgrad for nesten null arbeidseffekter pr. tidsenhet for den enkelte ansatte.

Resultatet av den beskrevne samfunnsutviklingen ser vi klart gjennom fattigdommen i samfunnet og det store antallet av uførepensjonister, samt med andre utsatte grupper. Fattigdommens utsatte grupper er et synonymt resultat av industrisamfunnets metningspunkt for bruk av arbeidskraft.
Hele vårt nasjonaløkonomiske system må delvis omlegges og sørge for å ivareta landet og folkets behov for høye og gode livsverdier.
Denne målsettingen må de politiske partier legge til rette for i sine politiske programmer, og fastsette som demokratiet og samfunnets viktigste fundament for en ny industriepoke med endrede forutsetninger.

I Amerika er det mellom 3 og 4 millioner mennesker som daglig mottar matkuponger fra myndighetene. "Vårt land og folk må arbeide for at dette systemet ikke blir innført i det norske samfunn, og i sterkere grad med økte oljeinntekter tilført vårt land." Sosialismens høyverdige målsettinger er i dag glemt av de partier som skal stå for dem.
Norgeshistoriens største vanære hviler i dag over Nord Europas rikeste land, og med sin anerkjennelse i utlandet for å være et humant folk.
En dag skal alt dette gjøres opp i Stortinget, og de som går i front for å ivareta folkets rettigheter vil være de første til å fjerne Norges vanære. På samme måte som landet ivaretar sitt forsvar så må også vår nasjon sørge for det daglige brød til befolkningen. La oss som nordmenn forstå at våre humane verdier også må gjelde for oss selv, som et verdig folk og en storslått nasjon.




Artikkel presentert i media, januar 2011


ET MANIFEST FOR FUNKSJONSNØYTRAL LØNNSLIKESTILLING

OG DEN SOSIALMEDISINSKE ARBEIDSMARKEDSPOLITIKKEN


Vårt demokrati og folkets økonomiske rettigheter kan bli satt på harde prøver og bli undergravet i den videre samfunnsutvikling. Den teknologiske næringsutvikling fører til avtagende behov for menneskelig arbeidskraft i hele samfunnet. Følgene av økt arbeidsledighet og manglende sysselsetting er lavere levestandard for den delen av folket som blir berørt av utviklingen.

Retten til stillingsansettelse er ofte et spørsmål om hvem som først og fremst har retten til å arbeide i samfunnet. Mange borgere med forskjellig yrkesbakgrunn og erfaring kan i dag gjøre en og samme jobb, og mange spørsmål om rettferdighet fremkommer rundt en slik betraktning. Og videre kan mange stillingskrav dekkes og innfries av de som har medisinske funksjonstap, og hvor stillingen er besatt av en funksjonsfrisk borger. Retten til arbeid er i stor grad betinget av preferanser, forbindelser, ung alder, utdannelse, helse, organisasjonstilhørighet med flere. De aller fleste borgere er tilhenger av den frie konkurranse og den bør vi ha i vårt samfunn. Det er allikevel å forstå at konkurransen for stillingsansettelse slår særdeles hardt ut mot nettopp de menneskelige forhold, og hvor det kan stilles spørsmål om rettferdighet på en rekke områder. Vår nye pensjonsreform slår fast at folket må påregne og arbeide lengre på grunn av høyere levealder, og for å oppnå full pensjonsutbetaling. Her står vi overfor et alvorlig rettferdighetsspørsmål. Når arbeidsmarkedet er stramt og konkurransen hard, hvem får da stillingsansettelsene og hvor pensjonsrettighetene kan økes og sikres.
For å avklare en omfattende sak om rettferdighet, omgjort til praktisk politikk, er den sosialmedisinske arbeidsmarkedspolitikken utredet til en konkret reform fra partiet Folkets Rettigheter og som det vil bli kjempet for.

For å redusere skadevirkningene og øke sysselsettingen i vårt automatiserte samfunn, må en ny sosialmedisinsk arbeidsmarkedspolitikk innføres og som er i overensstemmelse med kravene i vårt markedsøkonomiske system. Næringslivet kan ikke lengre belastes merkostnader som alder og medisinske funksjonstap innebærer rent økonomisk i ansettelsesforhold. Folket kan heller ikke lengre godta å bli tilsidesatt i arbeidsmarkedet på grunn av manglende likestillinger, alder, redusert helse, og begrenset utdannelse.

Næringslivet og de ansattes rettigheter må tilføres en statlig kompensasjonsordning for "gradert arbeidskapasitet". Ordningen må innføres for å oppnå lønnslikestilling for alle borgere med arbeidsmessige/ medisinske funksjonstap. Kompensasjonsytelsene må gjelde for alder, medisinske/ arbeidsmessige reduksjoner, og også for individuelle likestillinger uavhengig av kjønn. Det er i dag ca. 250.000 borgere som har behov for denne rettigheten og som vil skape likstilte rettigheter ved ansettelse i offentlig tjeneste og i næringslivet. Alle arbeidstakere med medisinske funksjonstap må økonomisk/ lønnsmessig likestilles med funksjonsfriske arbeidere og skape likeverdige rettigheter og arbeidsforhold for alle opp til en alder av 75 år.
Den sosialmedisinske arbeidsmarkedspolitikk har denne målsettingen og skal fremme tiltak for like rettigheter og samme muligheter til ansettelse for alle norske borgere, uavhengig av alder og medisinske funksjonstap.

Statens eksistensielle oppgave for folket er å sikre alle borgere et trygt økonomisk utkomme ved arbeidsledighet og ved alle former for sykdom. Dette ansvaret er i dag ikke innfridd og krenker derfor de norske samfunnsidealer og vanærer samtidig vårt styresetts maktutøvelse.
På grunn av kravene i arbeidslivet og samfunnets kompleksitet må staten tilføres lovsatt plikt til direkte medvirkning for sysselsettingen av den enkelte borger. Det er blant annet manglende lovverk for disse åpenbare og nasjonale forpliktelser som holder tilbake statens økonomiske ytelser for nødvendig levestandard ved sykdom, arbeidsledighet og ved sosiale tilstander, med flere. Den økonomiske og nedre levestandard må dersom fastsettes med nye lover, hvor både folket og statens eksistensielle berettigelse blir dokumentert og lovsatt. Og i tillegg må loven fastsette alles rett til ansettelse og statens plikt til å utøve likeverdige ansettelsesforhold for alle grupper i samfunnet.
Av disse alvorlige grunner, og som det vil ta lang tid å gjennomføre, må statens økonomiske ansvarsforpliktelser etterkommes, selv om folkets økonomiske rettigheter ikke er opptjent for utbetaling til nødvendig levestandard hos deler av befolkningen. En verdig utbetaling for normal levestandard må lovfestes og utbetales gjennom alle innførte og godkjente ordninger for økonomisk sikkerhet som samfunnet disponerer i dag.



Retten til arbeid med verdig lønn.

DEN SOSIALMEDISINSKE ARBEIDSMARKEDSPOLITIKK
OG
FUNKSJONSNØYTRAL LØNNSLIKESTILLING I ANSETTELSESFORHOLD

Det norske demokrati må være mer fremtidsrettet enn i de øvrige Europeiske land og tilpasse markedsøkonomiens nytteverdier til bruk for hele folkets arbeidsevne og sysselsetting. Med norsk verdighet skal det lønne seg å arbeide for alle, og medisinske/ arbeidsmessige funksjonstap skal ikke belastes næringslivet og heller ikke forringe den ansattes restarbeidsevne.
Partiet, Folkets Rettigheter har programfestet arbeidsmarkedsreformen for " Gradert arbeidskapasitet med funksjonsnøytral lønnslikestilling i ansettelsesforhold".
Reformen fordrer et statlig kompensasjonsfond for redusert arbeidskapasitet. Hele folkets arbeidsevne og restarbeidsevne må tilføres lønnslikestilling og som ved behov utlignes med økonomisk og felles kompensasjon til den ansatte/ næringslivet.

Folkets alder og restarbeidsevne, redusert helse, manglende likestilling, og begrenset utdannelse fordrer en ny og statlig kompensasjonsordning som tilsikter funksjonsnøytral lønnslikestilling i ansettelsesforhold. Dette gjelder spesielt for borgere med varige men og øvrige funksjonstap.

Alle arbeidstakere med restarbeidsevne og medisinske funksjonstap må tilføres økonomisk lønnslikestilling, og med samme lønnsytelser som for funksjonsfriske arbeidstakere. På medisinsk grunnlag må arbeidskapasiteten fastsettes, og ordningen for økonomisk kompensasjon/ grader for redusert arbeidseffekt må taes i bruk for en ny sosialmedisinsk arbeidsmarkedspolitikk og kompensasjonsordning.

Det er alltid bedriftsøkonomisk riktig å beregne lønnskostnaden i forhold til arbeidseffekten, eller ut fra arbeidsevnen og den oppnådde produksjon. Dette forholdet bekrefter et bedriftsøkonomisk krav for innføring av kompensasjonsordningen til nytte for næringslivet og de ansatte. Den sosialmedisinske gradfastsettelse/ kompensasjon for redusert arbeidskapasitet vil være i overensstemmelse med vårt kapitalistiske system, men vil allikevel fremme sysselsettingen med en rekke fordeler for samfunnet.

Den sosialmedisinske arbeidsmarkedspolitikk er derfor i overensstemmelse med vårt markedsøkonomiske og bedriftsøkonomiske system og kan søkes godkjent av EU, og være i overensstemmelse med EØS avtalen som Norge har inngått.
Dette forholdet må staten og lønnsorganisasjonene akseptere som et samfunnstjenlig og korrekt tiltak, og som et berettiget grunnlag for innføring av kompensasjonsordningen. Kompensasjonsytelsene er ikke subsidier, men en ytelse som fastsetter den reelle, lavere lønnskostnad som næringslivet er forpliktet til å kostnadsføre i henhold til vårt markedsøkonomiske system. Lønnsutbetalingen størrelse påvirkes ikke, og vil med bruk av kompensasjonsordningen, fortsatt være i størrelsesorden med det som lønnsorganisasjonene fastsatter.
Kompensasjonsytelsene for gradert/ medisinsk arbeidseffektivitet erstatter kun reduserte arbeidseffekter, og som lovlig gir grunnlag for innføring av en sosialmedisinsk arbeidsmarkedspolitikk i Norge.

Nåværende regelverk for medisinsk fastsettelse av uføregraden er i hovedsak nyttig for å fastsette uførepensjonens økonomiske trygdestørrelse. Dersom en borger er 60 % ufør kan det ikke forventes at borgeren skal arbeide 100 % effektivt i 40 % stilling. Det er derfor helt nødvendig å innføre nye kriterier for kompensasjonsordningens krav og hensikter.

Kompensasjonsordningen for redusert helse, alder, psykisk og fysisk tilstand/ likestilling, er " tre forutsetninger" som må være fundamentet i utformingen av en ny sosialmedisinsk arbeidsmarkedspolitikk. Den aldersmessige kompensasjonsytelse vil skape varig og likeverdig sysselsetting, og medvirke til utjevnende konkurranseforhold mellom aldersgruppene. Kompensasjonsytelsen for alder vil også øke den nasjonale verdiskapningen til fordel for høyere levestandard, likestilling og økonomisk vekst for alle. Foruten dette vil forlenget ansettelsestid medvirke til merkbare reduksjoner av alle pensjonsutgiftene i samfunnet.

Med LO og lønnsorganisasjonenes utvikling er folket blitt delt i flere grupper, noen er tilført gunstige rettigheter og andre er tilsidesatt med direkte omsorgsvikt av hele samfunnet. Hovedansvaret for skjevhetene ligger i forholdet til samtidig å ivareta rettighetene til alle grupper i samfunnet. Med denne ufravikelige erkjennelse må staten yte sitt bidrag gjennom en hensiktsmessig og ny sosialmedisinsk kompensasjonsordning/ politikk til nytte for folket sysselsetting, og på denne måten også styrke næringslivets lønnsomhet.

Med markedsøkonomiens krav til lønnsomhet og rasjonalitet, strenge krav til god helse og høy utdannelse, så vil en del av folket ikke fylle kravene for lønnet arbeid i næringslivet. En alt for stor del av befolkningen er utelukket fra arbeidslivet og med svekket økonomi og sosiale belastninger som en følge av dette. For å endre denne negative utviklingen, så må kompensasjonsordningen for arbeidsmessig/medisinsk effektivitetstap innføres og være et nasjonalt fundamentet i en ny sosialmedisinsk arbeidsmarkedspolitikk.

En hver borger med medisinske funksjonstap må lovmessig sikres økonomiske kompensasjoner for å øke muligheten til sysselsetting i den grad som de selv mener å klare, og samtidig øke sin totale inntekt, uten å tape innvilget uførepensjon. Beløpsgrensene for samlet inntekt av uførepensjon og arbeid må være begrenset opp til den funksjonsfriskes lønn, for samme yrke og praksis. Kompensasjonsordningen vil forbedre folkets psykososiale helse i betraktelig grad, og med samme virkning vil flere svakheter i vårt bedriftsøkonomiske system overvinnes og komme bort.

Kompensasjonsordningens medisinske grunnlag/ regelverk og gradsfastsettelse for nedsatt arbeidskapasitet må lovfestes. Dette må gjøres for at alle arbeidstakere ved behov kan tilføres likeverdig, men gradert kompensasjonsgrunnlag til bruk for søknad om ansettelse i næringslivet og i offentlig sektor. Ordningen må være til frivillig anvendelse, og gradens fastsettelse må søkes avgjort uten å gå veien om å søke uførepensjon. På denne måten vil det være mulig å benytte kompensasjonsordningens regelverk for å tilegne seg hundre prosent lønnslikestilling i næringslivet og i offentlig tjeneste.

Det er ikke å forvente at lønnsorganisasjonene skal fastsette time og månedslønn med tilpassede sosiale hensyn for helsemessige defekter og arbeidsmessige reduksjoner og heller ikke med hensyn for menneskelige behov for likestillinger av høyverdig karakter.
Av disse grunner benytter næringslivet en rekke utvagskriterier for å skille ut den beste arbeider for ansettelse. "For å bedre dette systemet" må de reelle lønnskostnader fastsettes i forholdet til kompensasjonsgradens medisinske utredninger, og innføres til bruk for riktig kostnadsøkonomisk styring i bedriftene. Dette vil føre frem til bruk av likeverdige utvalgskriterier for ansettelser i næringslivet. Så lenge kompensasjonsordningen ikke finnes og blir tatt i bruk, vil næringslivet skyve fra seg arbeidsressurser til tap for hele samfunnets verdiskapning.
Derfor må kompensasjonsordningen tilføres nasjonal betydning og vektlegges gjennom nye lover og skape en ny sosialmedisinsk arbeidsmarkedspolitikk.

Staten og arbeidstakerorganisasjonene med næringslivets organisasjoner må i fellesskap innføre en varig finansieringsordning som dekker kompensasjonsordningens utbetalinger til næringslivet/ arbeidstakerne. Presiserte og sosialmedisinske rettigheter for ansettelser, arbeid for alle må lovfestes og med tyngde være bedriftsøkonomisk korrekt og betinget i lovverket. Politikkens innflytelse må ta kraftig avstand fra forskjellsbehandling mellom de funksjonsfriske og de helsemessige grupper, og denne holdningen må prege hele lovverkets forarbeid, utforming og regelverk.

Det er av den største utviklingsverdi for folket og samfunnet at kompensasjonsordningens regelverk er kjønnsnøytral og arbeidsmessig funksjonsnøytral med virkninger som tilfredsstiller den høyeste form for likestilling som et moderne samfunn kan frembringe. Dette innebærer blant annet at alle arbeidsmessige effektivitetsforskjeller mellom kjønnene, og innenfor kjønnene, skal utlignes for alle arbeidstakere i henhold til "sin yrkesgruppe", og ved kompensasjonsgradens fastsettelse for den enkelte borger.

Retten til arbeid med arbeidets sosiale virkninger for alle er ensbetydende med folkets "psykososiale helsetilstand" og må derfor lovfestes, og med en sterkere rett for de som er uførepensjonert med helsemessige funksjonstap. Trygd, arbeid, og fastsatt kompensasjonsgrad for nedsatt arbeidskapasitet må utfylle hverandre for å skape landets produksjonsverdier.
Med samfunnsvitenskapelig og sosialmedisinsk planlegging kan folket videreføre "norsk humanisme" og vårt "solidariske samfunn", til nytte for et storslått folk, næringsliv og en verdig nasjon.

Nasjonaløkonomisk vil kompensasjonsordningen tjene samfunnet fordi nasjonalproduktet vil øke, og det vil lønne seg, selv med utbetalinger for kompensasjonsordningens kostnader.
Bedriftsøkonomisk vil kompensasjonsordningen ikke utgjøre noen belastning for næringslivet, da de økonomiske tilskudd fra staten vil tilsvare reduserte arbeidseffekter. Dette har næringslivet i dag et berettiget behov for, og som kan tjene en ny sysselsettingsutvikling, lønnsomhet, økning av BNP og gi styrket konkurranseevne for alle bedriftene.
Samfunnet, folket, og bedriftenes målsetting må være å beskjeftige hele folkets arbeidsevne, til nytte for god helse og skape maksimale produksjonsverdier.

Med kunnskapen om vårt lands oljerikdom er det å forstå at Norgeshistoriens største vanære har satt sitt stempel på Nord Europas rikeste land. Vårt land har plikt til å sørge for det daglige brød og arbeid til befolkningen, det vil si med verdig lønn og levestandard for alle.
Vår nasjon mangler i dag lovfestede og økonomiske velferdsordninger for folket. Det er disse som skal tre i kraft når sysselsettingen uteblir, og av den grunn bør staten, som midlertidig ordning overføre noen milliarder til NAV, til bruk for folket i en vanskelig tid, og for å bedre sin økonomi.
Våre humane verdier må "også" gjelde for det norske folk, og med nestekjærlighetens målsettinger for å skape en livskraftig nasjon. En hver norsk borger skal "journalføres" og taes godt vare på, til en hver tid, og i en hver vanskelig situasjon.



Trykk her for å gå tilbake.