Partiprogram

Selvstendige folkestyrer i landsdelsregionene
Fem autonome forvaltningsregioner med egne havsoner for hele Norge

Det norske folk og vårt demokrati må kreve retten til økt politisk makt i landsdelsregionene for å styrke folkets selvstendighet. Det må opprettes fem forvaltningsregioner med egne havsoner for hele Norge. Folket må tilføres nasjonal makt i regionene og ta i bruk frie og selvstendige forvaltninger med politisk selvstyre i våre 5 landsdelsregioner. Partiet vil arbeide for å styrke folkets selvråderett i regionene og videreutvikle vårt demokrati og styresett.

Landsdelsreformens målsettinger:

Demokratiets sentraliserte organisasjonsoppbygging må reorganiseres og autonome landsdelsforvaltninger må innføres i Norges fem landsdelsregioner. Landsdelsregionene må tilføres eiendomsretten til naturressursene og inneha egen og fri forvaltningsmakt. Landsdelsreformen forutsetter at landets 19 fylker utgår som forvaltningsnivå under statsforvaltningen, og at Norge inndeles i 5 selvstendige forvaltningsenheter, underlagt statsforvaltningen, med selvstendig status for indre selvstyre på flere viktige samfunnsområder. Målsettingen vedrører ikke utenrikspolitikken og kommunenes antall og grensesettinger.



REGIONAL FORVALTNINGSINNDELING AV NORGE I HENHOLD TIL TOPOGRAFI -- NÆRINGSGRUNNLAG -- OG FOLKEGRUPPENES KULTUR

LANDSDELSREGIONENE MED EGNE HAVSONER OG SELVSTENDIGE FORVALTNINGER FOR HELE NORGE


*Landsdelsforvaltningen for den sørnorske region og økonomiske havsone.

*Landsdelsforvaltningen for den vestnorske region og økonomiske havsone.

*Landsdelsforvaltningen for den midtnorske region og økonomiske havsone.

*Landsdelsforvaltningen for den nordvestlige region og økonomiske havsone.

*Landsdelsforvaltningen for den nordøstlige region og økonomiske havsone.



STANDPUNKTER FOR INNFØRING AV AUTONOME (SELVSTENDIGE) FORVALTNINGER FOR DE NORSKE LANDSDELSREGIONER MED TILHØRENDE REGIONALE HAVSONER FOR HELE NORGE



* Den statlige eneretten til forvaltningsmakten må begrenses og delegeres til fordel for et desentralisert folkedemokrati i de norske landsdelsregioner.Frie og selvstendige forvaltniniger og folkestyrer må opprettes og innføres i Norge, og gjelde for landets fem regioner. Vårt parlamentariske system må tillate praktisering av forvaltingsautonomi og frie folkestyrer i regionene der folket lever og bor. Folkets makt i regionene må styrkes og legalt tilføres demokratisk rett til selvstyre på flere viktige samfunnsområder. Vårt lands påvirkning av overnasjonale styringer i fra det internasjonale samfunn, og vårt eget lands sentraliserte og "sektorstyrte forvaltning" må opphøre til fordel for reelle og selvstendige folkedemokratier i våre 5 landsdelsregioner.

* Vårt land er like langt som hele Vest-Europa er til sammen. Med slike betraktninger er det å forstå at folkegruppene i Norge identifiserer seg med sine egne distrikter, regioner og nære havområder. Dette tidløse kjennetegn på det norske folk er en nasjonal arv som legaliserer retten til selvstyrte landsdelsregioner. De nasjonale verdier må grunnfestes og opphøyes i regionene, og være grunnlaget for å skape en betydningsfull kulturnasjon i Europa med høy integritet for folket.

* Tilliten mellom folket og staten er varig svekket på grunn av manglende medbestemmelse og rettigheter for folket.
Vårt demokrati og vår nasjon, har på flere viktige områder sviktet de utsatte grupper i befolkningen gjennom en utidsmessig fordelingspolitikk for de sosiale grupper.  Dette vedrører skattepolitikkens stigmatisering av folket, fravær av sosialmedisinske hensyn i samfunnet, dødelighetsgraden på veiene og manglende bevilgninger til sykehus og skoler. Disse forhold bekrefter at vårt demokratiske organisasjonssystem ikke virker i samfunnet og fordrer gjennomgripende endringer.

* Landet trenger nye og innovative målsettinger for å tjene folket der bosettingene er spredt, og også i de urbane områdene av landet. Demokratiets moralske og tjenlige nyttefunksjoner er ikke opprettholdt gjennom nåværende praktisering og organisasjonsoppbygging, og utøver ikke et rasjonelt styre av landet.

* Folkets betydning og integritet må styrkes ved å endre vår forfatning og innføre et nytt nasjonalt styresett i regionene med forvaltningsautonomi over naturressursene, og samtidig tilføre folket utvidet demokratisk makt på flere viktige samfunnsområder. Statens forvaltningsmakt over naturressursene må delegeres til landsdelsregionene for å skape kulturell og folkerettslig likestilling og høy medbestemmelse for folket, og tilbakeføre folkets tradisjonelle eiendomsstatus over naturressursene.

* Vårt folkelynne passer bare en samfunnsmodell og den er støpt inn i vår sjel av naturen med vår tilbaketrukne særegenhet i avstand og tid til det som er rundt oss. Behovet for regional selvbestemmelse vil for alltid være en del av den nasjonale kraften i folket, og er så urokkelig norsk at den ikke kan oversees eller fjernes. Det er de folkevalgtes plikt å forstå de regionale særtrekk og folkets mentalitet med behovet for endring av organisasjonsstrukturen i vårt demokratiske system. Det må taes i bruk tjenlige omstillinger for å endre og forbedre demokratiets nyttefunksjoner i vår unge kulturnasjon. Folket må bygge videre på tradisjonene og røttene i regionene, som nyttige holdepunkter for å føre slektene og nasjonen inn i fremtiden. Et folk uten styringsrett over naturressursene, og med svekket tilhørighet til sitt eget land og demokrati, er et folk uten nasjonal betydning.

* Den norske nordområdesatsingen må ha sin klare og overordnede målsetting for å tilføre folket forvaltningsmakt over "sine land og havområder" på regionalt plan og med eiendomsforvaltning over naturressursene. Den nasjonale og strategiske nordområdesatsingen har ingen misjon i de norske nordområdene uten først å tilføre folket og regionene nytteverdien av denne høyverdige målsettingen, og som virkning vil tilføre folket nasjonal integritet i regionene. Det er folkets politiske og demokratiske behov for direkte medvirkning og selvbestemmelse som har betydning i nordområdene, og som må være nordområdesatsingens viktigste målsetting. Vårt lands åndskraft og styresett må vektlegge den differensierte og særnorske kultur som er et resultat av landets geografiske utforming og kulturutvikling. Med målrettet innsikt må folket tilkjennes konkret forvaltningssmakt i regionene og ta til seg landets nasjonalfølelse, verdighet og integritet.

                              
* Alle folkegrupper i Norge har verdifulle kulturtrekk i sine regioner og distrikter i hele vårt land. Dette nasjonale kjennetegn på hele vår nasjon, legitimerer retten til innføring av et desentralisert og regionalt folkedemokrati i landsdelsregionene med likestilt makt for hele befolkningen. Landets nasjonale egenbetydning for folket er svekket, og distansen til landets viktigste funksjon skaper derfor en "anonymisert rikskultur for individet" og med virkning svekkes folkets integritet i sine leveområder. De nasjonale røttene i distriktene og regionene taper derfor sin kraft, og kan bare tilbakeføres med "innovative omlegginger av hele vårt demokratiske organisasjonssystem."

* Autonome og demokratiske landsdelsforvaltninger i regionene vil innebære mindre byråkrati i forhold til sentralisert styring og forvaltning av landet. De vil også inneha bedre dynamikk i forvaltningsarbeidet gjennom kunnskapen til de lokale og regionale forhold. Selvstyrte landsdelsforvaltninger vil også gi befolkningen muligheter for å påvirke de folkevalgte i regionene i mye større grad enn det som er mulig gjennom statlige direktiver og forordninger. Stortinget og departementene innehar ofte vanskelig tilgjengelighet for påvirkning av lokale saker. I motsetning til dette vil de folkevalgte i landsdelsregionene være tilgjengelig og kan direkte påvirkes. De folkevalgte vil kontinuerlig kunne påvirkes, og stå til ansvar for sine avgjørelser overfor velgerne. Sammensatte problemstillinger kan lettere finne nye løsninger ved endringer i forutsetningene for sakene osv., som relativt hurtig kan løses. Disse fordelene er i stor grad fraværende med nåværende og sentraliserte styresett, som bekrefter fordelene med autonom forvaltning og et selvstyrt folkedemokrati i regionene.

* Landsdelsregionenes forvaltningsmakt i regionene må selektivt tilføres råderetten til havsonene langs hele norskekysten i samsvar med regionenes  fem inndelinger. Alle former for utvinning av energi fra vind, bølgekraft, havstrømmene, må underlegges forvaltningsautonomien i landsdelsregionene. Denne målsettingen omfatter også all fremtidig utvinning av olje- og gassforekomstene i den 200 nautiske mil økonomiske havsone langs hele norskekysten. De enkelte landsdelsforvaltninger må eie og disponere alle sine naturressurser som rettmessig og suveren eiendom.

* Landsdelsforvaltningene i regionene må sette rammebetingelser for den markedsøkonomiske næringsutøvelse over naturressursene i regionene og for havsonene, og sikre folket full forvaltningskontroll med politiske, næringsmessige og kulturelle målsettinger. På dette grunnlaget vil folkets integritet sikres i regionene, og en høyverdig næringsutvikling vil styrke tradisjonene, vår kulturarv, og skape et tjenlig, etisk betinget demokrati for landets fremtidige utvikling.  

* Nærheten til naturressursene og folkets bosettinger er et historisk etableringsgrunnlag, og må opprettholdes i den videre samfunnsutvikling, og være hjørnesteinen i utbyggingen av vårt land og folkestyre i regionene. Dette viktige kulturfundament kan bare videreføres gjennom et nytt, offentlig forvaltningsnivå for landsdelsregionene og må tilkjennes rang og nivå etter statsforvaltningen. Etableringen vil fordre et nytt offentlig forvaltningslovverk for landsdelsregionene og for havsonene og må være et administrativt verktøy for styringen av landsdelsregionene. Landsdelsreformens målsettinger er å bevare og videreutvikle den lokale kultur og fremme distriktsutbyggingen for alle folkegruppene i de norske landsdelsregioner. Politiske føringer i regionene skal sikre lokaldemokratiet utvidet og savnet makt for selvrealisering i sine lokale etableringsområder.

* Regionenes forvaltningslovverk må omfatte og oppfylle alle de nasjonale og internasjonale verneforpliktelser for alt dyreliv og for de marine arter i den 200 nautiske mil økonomiske sone som Norge har full suverenitet over. Mineralforekomstene og utvinningen av alle former for bioenergi må på lik linje med de biologiske og genetiske ressurser være underlagt autonom
forvaltning og være en sentral del av forvaltningslovverkets intensjoner og forskrifter.
Fiskeressursene og fiskerettighetene må administreres gjennom forvaltningslovverket for de fem landsdelsregionene, og alle kommuner må tilføres likestilte
rettigheter til fiskeressursene som for de øvrige naturressursene i sine landsdelsregioner og for havsonene.

* Flåtestrukturen i regionene må tilpasses maksimal inntjening for å konsolidere bosettingen, de landbaserte næringer og lokale kulturer.
Kyst og havflåten må tilpasses ressursgrunnlaget og fiskerettighetene for sine regionale havsoner, og være varig tilpasset regionenes landbaserte næringsgrunnlag. Finansiering for driften av fartøyene må styrkes for å sikre den private driftsform med høy og effektiv lønnsomhet og for stabil og sikker avkastning.

* Kjøp og salg av omsettelige fiskekvoter må opphøre med statlig erstatning til kvoteeierne. Fiskerettighetene må overføres til regionforvaltningenes administrasjon for tilpassing til den regionale og autonome politikk i landsdelsregionene. Landsdelsforvaltningene må tilkjennes full forvaltningsplikt for de marine og årlige kvotetildelinger av fiskeressursene, og anvende sine tildelinger slik som den enkelte og demokratiske landsdelsforvaltning bestemmer.
De årlige fiskerettighetene og nasjonale kvotetildelinger som fordeles, skal være den enkelte landsdelsregions eiendom. Dette som et økonomisk ressursgrunnlag for den totale og næringsmessige stabilitet på lik linje med forvaltningen av alle naturressursene i regionene. Landsdelsforvaltningene skal ikke ha rett til å selge sin regionale rett til fiskerettighetene eller noen av naturressursene i sine regioner. De skal forvaltes av folkedemokratiet i regionene og være grunnlaget for regionaldemokratiets frihet og selvbestemmelse.

* Folkedemokratiene i regionene skal med politiske styringer sikre og bevare nytteverdien av samvirke mellom bosettingen, ressursgrunnlaget, næringsselskapene, de marine næringer, egen flåtestruktur og sikre økt lønnsom drift av fartøyene og for de landbaserte næringer. Forvaltningsautonomiens nytte i landsdelsregionene vil skape uerstattelige økonomiske og miljømessige verdier, som vil gi økte synergieffekter
for alle regioner i Norge, og med sammenfallende virkninger for alle kommuner i landet. Det forretningsmessige aspekt kan sammenlignes med et konsern og datterselskapers fordeler, og den miljømessige sikkerhet ligger i folkets nærhet og selvpålagte ansvarsforpliktelse som regionene påtar seg. Administrativ og folkelig nærhet til naturverdiene og miljøene er av avgjørende betydning for en bærekraftig sikring og reproduksjon av de fornybare ressurser. Dette hensynet kan ikke vektlegges nok da mange faktorer for å opprettholde naturverdiene ikke har vitenskapelige og målbare enheter.

* Den ytre grense for landsdelsregionenes forvaltningskontroll til havsonene på 200 nautiske mil fra kysten, tilsvarer den norsk økonomiske sone langs norskekysten. Dette omfanget er nødvendig for å bevare oppvekst, gyteområdene og det marine liv i et fremtidig perspektiv. De marine arter må sikres som et bærekraftig og altomfattende grunnlag for å bevare landsdelsregionenes næringsgrunnlag og for å ivareta det biologiske mangfold for fremtiden.

* Folkets tradisjoner for fiske og fangst i Norge utgjør en landsdekkende allmenningsrett for hele befolkningen. Etableringsgrunnlaget er historisk og ligger langt tilbake i tid, og bekrefter samhørigheten mellom kystdistriktenes bosettinger og naturressursenes tilgjengelighet.
Dette forholdet er eksistensielt betinget for kystsamfunnene og er et basalt grunnlag som ikke kan fravikes i noen statlig politikk for utbyggingen av landsdelsregionene, og for Norge som nasjon.  

* Den største marine fremtidsnæring er nu i utvikling med forskning for kommersiell utnyttelse av de marine arter og organismer i havet. Målsettingen er å nyttiggjøre de biologiske og genetiske egenskapene til en rekke vitenskapelige og industrielle formål. Den nye forskningen vil skape grunnlaget for et omfattende potensial i næringsutviklingen for de marine næringer. Det er derfor altomfattende viktig at den nye næringsutviklingen underlegges autonom forvaltningskontroll i landsdelsregionene, og med folkets eierstatus over naturressursene bygger opp et desentralisert og regionalt demokrati, med nasjonal status i Norges fem landsdelsregioner.

* I den norsk økonomiske havsone langs hele norskekysten finnes verdens største konsentrasjoner av kaldvannskorallrev. Bare små områder er i dag fredet, og det er å anta at verdien av dem er mer verdifull enn alle de norske olje og gassforekomster til sammen. Korallrevene er av stor nasjonal verdi og innholder et mangfold av arter og økologiske systemer som vil være grunnlaget for å utvikle nye næringer i Norge. Det tar 8500 år for slike rev å etablere seg og vokse ut i sine områder. Det er av stor betydning at korallrevene blir vernet med fredning. En del av revene er i dag ødelagt av bunntrål for fiske, og det fremtidige vern av revene må styrkes gjennom politiske føringer og vedtak. Kystflåten i landsdelsregionene må erstatte fiske for trålerflåten i de mest sårbare områdene, og Stortinget må ta til seg ansvaret raskt, for å gjennomføre utvidet fredning av korallrevene.

* Regionenes autonome forvaltningsdemokratier vil legge grunnlaget for en ny kulturepoke som bygger videre på distriktskulturene og næringstradisjonene. Landets kulturtradisjoner er synonymt med folkets røtter og vil styrke forvaltningen av naturressursene gjennom en bærekraftig næringsutvikling. Denne legitimitet er en del av vår kulturhistoriske arv, og innehar et næringsmessig utviklingspotensial som forventer anerkjennelse og må stadfeste folkets økonomiske rettigheter og tradisjoner i sitt nære miljø. Dette forholdet gjelder i dag for hele landet, og betinger tjenlige omlegginger av vårt demokratiske organisasjonssystem. Om nødvendig, så må det fremmes krav om folkerettslige avgjørelser eller folkeavstemming for å sikre folkets historiske og hevdvunne rettigheter til naturressursene i Norge, og sikre folkets demokratiske og forvaltningsmessige rettigheter.

* Den statlige sektorstyring, urbane og riksdekkende sentraliseringspolitikk, som medfører utslettelse av landets kulturtradisjoner, må vike til fordel for landsdelsregional og autonom forvaltningskontroll og ivareta folket og distriktenes interesser i hele landet. Landsdelsforvaltningene i regionene vil i sin virksomhet etablere detaljerte kunnskaper til miljøene og naturressursene, noe som vil skape grunnlaget for en enestående innsikt for effektiv forvaltning av miljøene, og vil også styrke folkets økonomiske planlegging og fremgang.

* Hele befolkningen må tilkjennes regional og uinnskrenket forvaltningsmakt over naturressursene i den norske økonomiske havsone. Et selvstendig og regionalt forvaltningsnivå må opprettes for den 200 nautiske mil økonomiske sone i samsvar med forvaltningsinndelingen for landsdelsregionene. Disponeringen av fiskeressursene og uttak av de årlige, nasjonale kvotetildelinger, må administreres av egne forvaltningsorgan i alle 5 selvstendige landsdelsregioner.



Folkets likeverdige rettigheter og regionale selvstendighet er med nåværende styringer av landet krenket og landet har behov for nye lover som sikrer befolkningen økt demokratisk makt og selvstyre. Vårt styresett og forfatning har aldri vektlagt kulturtradisjonene og regionenes rett til demokratisk frihet eller selvbestemmelse, noe som var hensikten med vår frigjøring fra Sverige i 1905. Årsaken til dette er demokratiets sentraliserte organisasjonsoppbygging som forhindrer en desentralisert og tjenlig demokratisk samfunnsordning for hele landet og folket.

Det er distriktene og vårt enorme øyrike som kjennetegner det norske folks etableringer og leveområder. Av denne grunn trenger landet et folkestyre med selvbestemmelse og selvstendighet i landsdelsregionene. En hver norsk borger er på mange måter en nasjon i seg selv, med sitt eget særpreg, oppvekstforhold i sitt eget lokale miljø og må derfor tilføres betydning og demokratisk makt der borgeren lever og bor. Tradisjonene lever fortsatt i samfunnet og vitner om et folk med stor frihet og styrke, men som i dag ikke har makt for selvrealisering og er uten påvirkning for å utvikle sitt regionale samfunn. Vårt demokrati må ta til seg folkets iboende og regionale kraft for å videreutvikle vårt nære demokrati, og må være nasjonalstatens fremtidige bæresøyle for alle distrikter og regioner i Norge.
Norges politiske og demokratiske system må tilrettelegges for et selvrealisert og selvstendig folk, og det er en ufravikelig sannhet at vårt demokrati og samfunn vil finne sin største verdi og lykke basert på dette grunnlaget. Vårt demokratiske organisajonssystem må endres på nasjonalt plan og innføre  demokratisk autonomi eller selvstyre i regionene, som sikrer folkets røtter og kulturtradisjoner for fremtiden. Dette kravet er legitimt rettferdig med utgangspunkt i folkets tradisjoner for hevdvunnen eiendomsstatus over naturressursene i hele landet, og ikke minst på grunn av befolkningens differensierte og individualistiske preg og kulturbetingede selvstendighetstrang i sine egne regioner.

Nasjonalstatens planlegging må vektlegge nytteverdien av å tilføre landet et fremtidsrettet og innovativt folkedemokrati. Dette vil eliminere uheldige og sentraliserte virkninger fra organisasjonsoppbyggingen av nåværende demokrati, og som fører til lav oppslutning i valg og politisk virksomhet hos befolkningen.
Demokratiet og folket må tilføres utvidet og lovfestet forvaltningsmakt og selvbestemmelse i regionene for å videreutvikle vår nasjon, og ta i bruk folkets ønske og behov for dette. Dette betinger at Norge som nasjon må tillate bruk autonome selvstyrefunksjoner i regionene, som et forvaltningsverktøy for å sikre landsdelene utvidet selvråderett og demokratisk frihet.

Vår statsdannelse og demokratiets modning, er først nå, etter så lang tids utvikling, klar for å tilføre folket i regionene eierskapet og selvbestemmelse over naturressursene og styrke folkets demokratiske selvråderett i regionene. Folkets uskrevne tradisjoner for egen råderett over naturressursene er en nasjonal arv som ikke må eksploateres eller utnyttes av "vårt sentraliserte styresett i Oslo". Å gjøre dette er å umyndiggjøre en hel nasjon og folkets rett til sin videre utvikling, frihet og selvstendighet for sine liv. Landet må utbygges og formes med regional selvråderett over naturressursene, og en hver nasjonal og internasjonal nedbygging av landets selvstendighet må forhindres. Det er derfor avgjørende viktig å tilrettelegge vår fremtidige nasjonalstat med demokratisk tyngde og autonomi i landsdelsregionene.

I den nasjonale politikken fremkommer det påtrykk for å legitimere behovet for en utvidet og økt statssentralisert forvaltning på grunn av vår viktige rolle som oljenasjon og fredsmegler i internasjonalt arbeid. Ved å overdrive betydningen av internasjonalt arbeid, og Norges posisjon og dens relative viktighet må folket gi avkall på selvbestemmelse i sine bosettingsområder. Behovet for å realisere vårt land og folk med egen utvikling og selvbestemmelse, står derfor i et relatert motsetningsforhold til sentrale og rikspolitiske føringer for et utvidet og internasjonalt arbeid. Med slike politiske holdninger unnlates vektleggingen av landets interne utvikling, som uvilkårlig påregnes styrt med sentralisert og rikspolitisk makt. Folket ønsker frihet til bruk for selvrealisering og vil ikke være treller for rikspolitiske hensyn til Russland, vår egen nasjonale regjering i utenrikspolitikken, EU, eller påtvunget underdanighet til utvinningen av landets olje- og gassressurser. Stortinget og vårt forvaltningssystem har av de nevnte grunner tilegnet seg en forutinntatt holdning for påkrevd rett til lydighet hos folket, og dette skaper fravær av medbestemmelse og rettigheter i hele landet.
Holdningene fremkommer klart gjennom statens egenrådige styringstrang over naturressursene, og som fratar folket i regionene demokratisk medbestemmelse.
I den videre samfunnsutvikling vil nasjonens demokratiske retning avgjøres av konfrontasjoner mellom folkets behov for medbestemmelse og statens hensyn til et utvidet og mangfoldig internasjonalt arbeid!
Skal vi bygge ut og ta vare på vår nasjon og vårt demokrati, eller skal vi bygge ned vårt land ved å ivareta internasjonale hensyn i ubegrenset omfang? Virkninger av denne politikken, med statens forestillinger i det internasjonale arbeidet, har i lang tid svekket folkets selvstendighet og unnlatt å videreføre en forskjelligartet og norsk kultur, med resultat av en langvarig nedbygging av folkets egenart og selvstendige kultur i landsdelsregionene.
Mange nordmenn har gitt sitt liv i kamp for at landet skulle beholde sin frihet og selvstendighet. Retten til selv å styre og bestemme i sine leveområder tilsvarer de samme verdiene som folket taper ved en okkupasjon, og landets styringer må derfor ikke føres den veien. Norges grenser kan ikke flyttes og vi kan ikke bli større enn vi er, selv om vi driver internasjonalt arbeid og forespeiles visjoner og allianser på det økonomiske, politiske og de kulturelle områder. Folket kan ikke akseptere statlig
dominans med totalitære trekk i statsforvaltningen på bekostning av forsømte rettigheter for folket, og med påfølgende svekkelse av demokratiets nyttefunksjoner i landsdelsregionene. Det er derfor av altomfattende betydning å styrke individets integritet og demokratiets autoritet gjennom innføring av fornyet eierstatus over naturressursene og innføre autonom forvaltning i regionene. Denne målsettingen samsvarer med verdiene i vår forfatning, og for å fullende landets selvstendighet og frigjøring som uavhengig nasjon etter uttredelsen av personalunionen med Sverige i 1905 og "300 års natten" under dansk herredømme.

Vårt lands kultur består av en høyt utviklet distriktskultur som er skapt gjennom tradisjonene og av de naturgitte betingelser i hele vårt land.
Med disse nasjonale kjennetegn har det norske folk det mest individualistiske særpreg i Europa på grunn av vår historiske bakgrunn og landets geografiske utforming.
Staten ønsker i dag en kollektiv rikskultur for hele landet, noe som avspeiler et sentralisert og offentlig forvaltningssystem som ikke vektlegger folkets behov for regional selvstendighet og for å ivareta vår varierte kultur og folkegruppenes særpreg.
Det er derfor grunnleggende viktig for folkets frihet å innføre fem landsdelsregioner med selvstedig og desentralisert forvaltningsautonomi i regionene. Dette vil skape stabile bosettinger med et selvrealisert folk i alle distrikter og regioner i hele landet. Landsdelsinndelingens autonome politikk i regionene må legge føringer for sin egen næringsutvikling og skape sitt eget folkestyre. Tradisjonene og næringsmiljøene vil da føres videre og styrkes gjennom folkets særpreg og differensierte kulturutvikling.

Det foreligger i dag klare forventninger i befolkningen for økt innflytelse og selvråderett over naturressursene i hele det norske samfunn. På flere viktige områder må statens forvaltningsmakt delegeres til landsdelsregionene for å styrke tradisjonene og kulturen til folkets egen utvikling.
Med landsdelsreformens innføring blir fylkene og fylkestingene i Norge overflødig, og kommunene velger inn sine representanter til regionstyrene eller landsdelsrådene. Alle kommuner som kommer i "randsonen for grensesettingen til regionene" kan velge den region som de ønsker å tilhøre.

Ved å betrakte rikspolitikkens styringer ser vi hvordan fiskeressursene og oljeutvinningen i de norske havområdene blir forvaltet, og hvor folket og distriktenes behov for innflytelse ikke blir vektlagt eller nyttiggjort.
Aktørene i det frie markedssystem er høyere verdsatt og tilgodesett enn folkets meninger for å påvirke en rekke politiske og næringsmessige avgjørelser. "Statens monopol på forvaltningen" over naturressursene og utvinningsrettighetene i Norge trenerer derfor den distriktsmessige utvikling og avskjærer utviklingen av et tjenlig demokrati i landet.
Et fritt og selvstendig demokrati i regionene vil øke verdiskapingen og fristille folket til selvrealisering og vekst, og samtidig styrke
distriktskulturene for alle befolkningsgrupper i landet.

En topografisk og kulturbetinget inndeling forutsetter fem maritime havsoner for den 200 nautiske mil økonomiske sone langs norskekysten. Den folkelige tiltro til demokratiet i valg og politiske prosesser vil for fremtiden avhenge av denne ene, men så viktige omleggingen av vårt demokratiske organisasjonssystem i Norge. Endringen vil da for første gang gi hele folket konstruktiv medbestemmelse og makt i vårt demokrati.

Innføringen av forvaltningsautonomi i regionene og for havsonene vil skape kulturell og demokratisk likestilling for hele folket. Reformens viktigste forutsetning er at folkets rettigheter og kultur skal være likt verdsatt, uavhengig av folketallet i distriktene og regionenes geografiske plassering.
I samsvar med vår kulturarv og tradisjonene for "områdebestemte bindinger til kysten og landområdene" har folket legitimt krav for innføring av forvaltningsautonomi og folkedemokrati i regionene. Alle landsdelsregioner må tilkjennes "politiske fordeler" ved at staten ikke vektlegger lavt folketall eller begrenset næringsmessig bruk av naturressursene i de enkelte landsdelsregioner og for havsonene.
Folket må selv eie og beholde naturressursene, og selv avgjøre utviklingspotensialets fremgang til egen økonomisk vekst og utvikling.

"Den pågående innføringen av landets anonymiserte rikskultur og urbane sentraliseringspolitikk" kan i løpet av en kort tidsperiode omgjøre hele vår distriktskultur og kystnasjon til EU sitt beste investeringsobjekt. Dette vil bli en realitet dersom ikke et nytt forvaltningssystem innføres for den norske økonomiske havsone og for våre fem landsdelsregioner. En regional maktfordeling til nytte for hele folket, må sette et høyverdig stempel på folkets medbestemmelse og makt over landjorden og havets naturressurser. Maktfordelingens autoritet må være så sterk at statens næringsutøvelse må ha tillatelse fra landsdelsregionenes forvaltningsautonomi før staten tilkjennes konsesjoner, eller gies adgang til å sette i gang med egen eller annen nasjonal eller internasjonal virksomhet i regionene.

Alle fremtidige utviklingsforhold langs norskekysten må grunnlegges på moralske og tjenlige målsettinger for folket.
Det er å bemerke at folkegruppene i dag har svekket nasjonal tilhørighet og egenverd i sine leveområder. Dette er beviselig gjennom svak deltakelse i valg og demokratisk arbeid fra befolkningen. Uheldige virkninger av sentraliseringspolitikkens urbane styresett i Oslo beslaglegger i dag folkets engasjement og utvikling i distriktene og for alle landsdelsregionene i Norge.
Det er ikke riktig av staten å la det private næringsliv som ensidig kan ha et nært samarbeid til den statssentraliserte og sektorstyrte forvaltning få benytte og utnytte naturressursene i regionene og for havsonene. Dette går på bekostning av folkets demokratiske rettigheter til egen forvaltning over naturressursene, og undergraver derfor distriktskulturenes klare berettigelse for å være bæresøylene til utbyggingen vår fremtidige nasjonalstat. Landsdelsreformens målsetting for regionene forutsetter uinnskrenket makt og rettigheter for selvbestemmelse over naturressursene på landjorden og i havet.
Staten innførte for få år siden ordningen med omsettelige kvoter på fiskerettighetene, og som over tid ikke kan stå imot innflytelse fra kapitalen i EU landene. Det er med skjebnesvangre utsikter å konstatere at kvotesystemet for fiskeressursene ikke har tjenlige målsettinger for å ivareta distriktssamfunnenes interesser, bortsett fra næringens egen avkastningsevne. Handelsomsetningen med kvoterettighetene arbeider indirekte for å oppheve mindre lokalsamfunn. Dette skjer fordi kvoteordningens oppkjøpsrettigheter legger til rette for å redusere en stor del av kystflåten gjennom kvoteordningens prismekanismer som grunnlag for større enheter i næringen.
Denne politikken ville definitivt aldri ha vært gjennomført dersom landsdelsregionene hadde hatt autonomi eller selvstyre i sine næringsområder.

Oppdrettsnæringen er i dag Norges nest største eksportnæring, og en stor del av denne næringen er eid av utenlandske investeringsselskaper.
Denne internasjonale påvirkningen kan komme til å omfatte alle fremtidige marine næringer dersom ikke et nytt forvaltningssystem for landsdelsregionene får tilkjent råderetten over naturressursene, og som selv kan fastsette rammebetingelsene for næringene gjennom sitt eget, regionale forvaltningsdemokrati.
Oppdrettsnæringen er i vesentlig grad solgt til utenlandske selskaper og disse eier i dag størstedelen av oppdrettskonsesjonene med tilhørende bedrifter i Norge. Denne statlige politikk med aksept for utenlandske eierforhold kan om kort tid også gjelde for de omsettelige fiskekvoter for fiskeflåten. Begynnelsen er oppdrettsnæringen, og Norge har allerede "omsettelige kvoter" i denne norske næringsgren i betydningen av omsettelige konsesjoner og aksjer i utenlandske selskaper. Denne utviklingen må ikke få lov å fortsette, og ikke under noen omstendigheter få lov å omfatte våre salgbare fiskekvoter for fiskeflåten i Norge, og som videre kan medføre oppkjøp av alle norske næringer langs hele vår kyst.
Denne pågående nedbyggingen av vår nasjonalstat og økonomiske selvstendighet vil forhindres med innføringen av landsdelsreformens nye og autonome forvaltningssystem, og ved å ta i bruk folkets hevdvunne eierstatus til naturressursene i regionene.

Statens handelsmessige politikk, med bruk av internasjonal kapital og fri adgang til investeringer i selskaper og eiendomsrettigheter i Norge, vil med sin videre utbredelse oppheve folkets nei til EU. Dette vil føre til "økt integrering i EU" uten ny folkeavstemming. Når det frie næringsliv i hele Europa sikrer seg råderetten over utvinningsrettighetene og naturressursene med statens delaktighet i det samme næringsliv, er vi på god vei til å undergrave vår selvstendighet som nasjon. Denne utviklingen er allerede i gang og vårt statlige forvaltningssystem vil med stor sannsynlighet, og uten motforestillinger, føre landet enda lengre inn i den Europeiske
handelsunion, etter hvert som mulighetene ligger til rette for det. Folkets rettigheter fjernes i dag på en rekke områder i samfunnet, og det er behov for "et eget parti" for å forhindre statens videre eksploatering av folkets grunnleggende og nasjonale rettigheter.
Landets behov og gunstige forutsetninger for selvstyrte landsdelsregioner må allikevel vurderes helt uavhengig av EU problematikken så langt det er mulig. Landsdelsreformen er en nasjonal sak for det norske folk og har i utgangspunktet ikke noe med andre land å gjøre. Landsdelsreformen er uavhengig av et eventuelt EU-medlemskap, og har derfor i like stor grad sin klare berettigelse for å bli gjennomført.
Reformen retter seg til hele befolkningen med en intern målsetting for å gjennomføre landets viktigste reform for landsdelsregionene, for å bevare regional frihet og folkets selvstendig i hele vårt land. Innføringen av forvaltningsautonomi i regionene og for norskekysten er av så stor nasjonal betydning at reformens innføring om nødvendig må avgjøres med folkeavstemming.
Folkets særpreg og landets topografi er i seg selv et tidløst krav for etablering av demokratisk autonomi, utformet som et regionalt folkedemokrati i Norge. Våre nasjonale kjennetegn vil derfor alltid være i samsvar med folkets tradisjoner, grunnloven, hele folkets rettsfølelse for å være innehavere av områdene der folket lever og bor.

Kommunenes rett til å forvalte naturressursene på en langsiktig og konstruktiv måte er i dag svekket og innskrenket. Udemokratiske og sentraliserte styringer forhindrer i dag distrikts og lokaldemokratisk tilhørighet til de naturgitte ressurser i alle regioner i Norge. Som et resultat av dette hemmes samfunnsutviklingen og næringsplanleggingen i alle landets kommuner. Kommunene må tilføres rettigheter og innflytelse gjennom folkets frie og autonome forvaltningsdemokratier til vekst og fremgang for sine lokaldemokratier. Innføringen av landsdelsreformen vil styrke det regionale og kommunale selvstyre i en slik grad at det ikke vil være mulig å bli medlem av EU i fremtiden. Den vil også befeste den nasjonale integritet og selvstendighet med en slik virkning at den både fullender og oppfyller alle intensjonene fra unionsoppløsningen i 1905, og grunnlovens første paragraf for at Norge skal være et selvstendig og udelelig rike.

Ingen av oss borgere får lov å være mer enn vi er i vårt samfunn. Dersom vår rikspolitikk hadde styrt landet med samme avgrensning ville folkets vilje og demokratiets hensikter gitt politiske føringer for å ivareta de nasjonale interessene i landsdelsregionene på en nyttig måte.
Dette negative forholdet kan tydelig sees i utenrikspolitikken og også i landets interne styringer, med at politikkens logiske grensesettinger trør over linjen til urealistiske forestillinger som ikke er rotfestet i folkets støtte og vilje. Resultatet blir at vårt demokrati og den enkelte borgers engasjement i politikken ikke oppfyller hverandres nyttefunksjoner og målsettinger. Vi kan blant annet se dette gjennom folkets lave deltakelse i valgene som skal være til stede i et godt og virksomt demokrati. Den lave oppslutningen og deltakelsen er et resultat av folkets resignasjon med den mening om at alt avgjøres uavhengig av dem uansett om de benytter sin stemmerett eller ikke, og at et eventuelt stemmevalg for det de selv mener ikke har innflytelse.
Folket ser og forstår at det drives handel med politiske programstandpunkter på Stortinget, og at det byttes og kjøpslåes med kompromisser for hvem som skal få gjennomslag for sin sak. Dette er selvfølgelig en del av vårt nåværende demokrati, men det er lett å forstå at vi får et mye mer folkelig og tjenlig demokrati ved å desentralisere den statlige forvaltningsmakten til landsdelsregionene, hvor en stor del av disse uheldige faktorer vil falle bort.
Innføringen av landsdelsreformen vil forhindre negative og politiske virkninger av den gresse befolkningsutbredelsen i store deler av landet, og oppfylle en samfunnstjenlig maktfordeling for folkets likeverdige frihet til selvrealisering i sine leveområder.
Norges fysiske utforming og folkets særpreg kan ikke forandres, og det er å forvente at de nære naturressursene, distriktenes topografi og
kultur fortsatt skal høre sammen. Disse realitetene er bindeverket og røttene i vår kultur, som må videreføres til våre etterkommere som grunnlag for å skape en storslått nasjon for fremtiden, og i Europa.

Folket og nasjonen har behov for et nytt forvaltningsnivå, til bruk for landsdelsregionene for å forvalte naturressursene i havsonene og regionene, slik
at den folkelige tilhørighet blir høyt verdsatt i pakt med sitt eget opphav, på samme måte som våre forfedre utøvet sin forvaltningsrett i regionene. Denne erkjennelse for tilknytning til land og hav er i dag en rotfestet del av vår kultur og står over alle andre verdier i det norske samfunnet. Folket gjør krav på videreføring av tradisjonene, og vil skape et kulturkarakteristisk forvaltningssystem i regionene, inklusive for den 200 nautiske mil økonomiske sone langs hele norskekysten.

Mange viktige kulturtrekk og tradisjoner hos befolkningen blir i dag ikke vektlagt, og er i stor grad oversett i samfunnsplanleggingen. Dette forholdet bekrefter at nåværende styresett hemmer folkets frie utfoldelse, og som overfører et mangfold av ansvarsoppgaver til staten som befolkningen i regionene selv skulle ha realisert og stått for.
Folket i Norge kan ikke møte nordområdesatsingens fremtidige utenrikspolitikk uten først å få tilkjent reelt selvstyre, og status som egen og fri landsdelsregion. "De norske koloniområder i nord" har ingen mulighet til å påta seg tilsiktet innvandring fra landene i øst uten først å være et frigjort folk i sitt eget land. I tillegg er områdene nok flerkulturell som de er og folket trenger først anerkjennelse og løsninger i sitt eget land.


Folket må tilføres nasjonal status gjennom landets tradisjoner, folkets røtter, naturressursene og eierskapet til naturen som er rundt dem. Etter 100 års fravær av unioner med Sverige og Danmark har vi ennå ikke nådd målet med å grunnfeste et desentralisert og selvstyrt folkedemokrati i Norge. Nasjonen er i dag uten konstruktiv frihet for folkets selvrealisering og med verdinormer som skal tilhøre et utviklet kulturfolk.

Dersom distriktskulturene og landets tradisjoner skal bestå må en stor del av næringsselskapene inneha lokalt og regionalt eierskap, som på en nytting måte fører kapitalavkastningen tilbake til distriktene for å styrke den lokale sysselsettingen og den næringsmessige utvikling. Denne enkle, men sammensatte økonomien er livskraften i distriktskulturene i hele Norge og må styrkes med innføring av forvaltningsautonomi i regionene.
Fremmed kapital og store konsern som vil nyttiggjøre naturressursene, vil uten motforestillinger undergrave landets kulturbetingende og økonomiske system da de ikke har noen interesser for å ivareta distriktenes behov for en bærekraftig samfunnsutvikling. I tillegg kan statskapitalismens delaktighet i det samme næringsliv forsterke disse virkninger.
Innføringen av et kulturbetinget og regionalt folkestyre i regionene vil på en moralsk måte øke folkets tilhørighet og sikre miljøene for
en bærekraftig bruk av naturressursene. De særnorske kulturtrekkene i regionene er i dag en rotfestet del av folkets røtter, og innehar doktrinære oppfattninger fra vår statsdannelse som legitimerer grunnlaget for innføring av forvaltningsautonomi i regionene. Disse folkelige verdier satt inn i et "nytt, forbedret demokratisk system" vil gi samfunnsnyttige synergieffekter av nasjonal betydning, og vil frembringe et livskraftig kulturfolk i Norge.
Alle de nevnte forhold verifiserer sakeligheten for innføring av forvaltningsautonomi i våre fem landsdelsregioner, med sine respektive havsoner. De må alle tilrettelegges for folket og være frembrakt av folkets ønsker for å ta disse verdiene til seg. Folket må tilføres personlig integritet og selvstendighet og være vinnere med eget initiativ for overlevelse og fremgang til glede for sine folkegrupper og egne leveområder.  Alle landsdelsregioner i Norge trenger "rikshospitaler og operaer", samt en rekke andre samfunnsinstitusjoner som stadfester et likeverdig folk og politisk system.

Den alminnelige oppfattning er at havet er en statsallmenning, men det foreligger flere viktige hensyn som utdyper denne oppfattning i en
større sammenheng. Vi har i dag en kystkultur som befolkningen langs hele norskekysten gjør krav på å beholde, og som er skapt med lange historiske tradisjoner for fiske og fangst " i sine havområder". Det er derfor forståelig at distriktene og regionenes folkegrupper innehar tradisjoner og lokale kjennetegn med sterke bindinger til "sine land og havområder." Det er disse verdiene som i dag er folkets røtter i regionene, og som er bindeverket i hele vår distriktskultur.
Naturressursene langs hele norskekysten har alltid vært grunnlaget for folkets etableringer, og som i fellesskap med bedriftene har utviklet lokalsamfunnene. Dette sammensatte forholdet er viktige nasjonale byggesteiner og
en fundamental struktur som må videreføres.
Kapitalens eiere har ofte ikke tilhold der befolkningen og ressursene befinner seg, og utviklingen går også i retningen av at produksjonen heller ikke skal utføres der ressursene og folket er, men råvarene blir mot all fornuft sendt til andre steder i verden for videreforedling.
Samarbeidet mellom kapitalen og den lokale befolkningen er et kjent utviklingstrekk fra den industrielle revolusjon, som startet i England ca. år 1850 og senere kom til Norge rundt år 1900.
Dette samspillet mellom private og offentlige næringsinteresser i distriktene er også i dag særdeles verdifull for folkets etableringer.
Næringstradisjonene i distriktene er sannferdige kjennetegn på selvstyrte samfunn
som må videreføres og styrke landets regionaldemokrati for fremtiden. Dette samspillet er autonomien og symbiosens bæresøyler i lokalsamfunnene, og må opprettholdes som nyttige fundamenter for å skape en storslått kulturnasjon i Norge.
Vårt forvaltningssystem må føres ut til folket og folket må ikke godta at landet styres som en norsk koloni uten verdighet og myndighet. Det er derfor nødvendig å forhindre en videreføring av statens eksploatering av våre tradisjoner, ressurser og landets unike kulturarv
samt undergrave folkets økonomiske rettigheter.

Det fremgår av statens tildelinger av konsesjoner og rettighetsutdelinger at den offentlige næringspolitikk fortsatt vil videreføre sin "monopolforvaltning over naturressursene".  På dette grunnlag umyndiggjøres et helt folk, og
dette minner mye om kolonitidens maktovergrep i fra andre land. Det er de politiske partier i regionene og distriktene som fritt skal disponere eiendomsrettighetene til naturressursene og rettslig utøve samme politikk som staten i dag, men med distriktenes tradisjoner, kultur og næringsmiljøer i behold.
Det er bare gjennom landsdelsregionenes egen befolkning som forpaktere av naturrikdommene at de nasjonale og internasjonale verdier, verneforpliktelser kan forsvares og ivaretaes for fremtiden.
Et tydelig alvor fremgår av den motsatte utvikling med tilsnitt av totalitære trekk i statsforvaltningen, med statskapitalismens innblanding i næringene og som avskjærer regionenes frie disponeringsrett over naturressursene. Følgende av denne utviklingen er oppløsning av den norske distriktskultur og demokratiets nyttefunksjoner i samfunnet, og som følge av dette må Norge gi avkall på sin selvstendighet som en fri og uavhengig nasjon.



Trykk her for å gå tilbake.